Introduksjon av faget - Bibelskolen

59. Skrifter og brever fra martyrtiden. I mange fremstillinger av krikehistorien får man høre at
alt tidlig i annet århundre hadde kirken mistet mye av sin ånd og kraft. Et eksempel som blir
brukt er f.eks. Justin Martyrs skrifter. De er gjennomgående preget av en tale om Gud Fader
som den eneste sanne Gud. Han er skaper og opprettholder av alt liv. Han skal æres og
opphøyes. Man kan si at innholdet i hans skrifter er konsentrert omkring første trosartikkel.
Det klare evangelium om Jesus Kristus som frelser og forløser, er det mindre av. Man ser noe
av det samme hos alle krikefedrene i det annet århundre.
60. På den ene side er en slik kritikk helt berettiget. Det vitnesbyrd som er etterlatt oss
gjennom skrifter og brever fra denne tiden tvinger oss til dette. Forskjellen mellom
apostelkirkens og martyrkirkens åndsfylde er slående. Vi møter dette allerede i de to første
etterapostoliske skrifter som er bevart, Didache (”De tolv apostlers lære”) og Hermas’
”Hyrde”. Sistnevnte er lovmessig og langtrukken. Didache gir oss viktig og utfyllende
informasjon om menighetslivet omkring år 100. Den er en slags katekisme og liturgi. Det
undervises i de ti bud. Men de settes ikke i forbindelse med kjærligheten til Gud, slik som
Luther gjorde det. Videre kan vi nevne 2Clemensbrev. Dette er en preken som ble holdt i
menigheten i Korint omkring år 125. Dette er den eldste kristne prekenen vi har i behold. Den
er klar og grei men lovmessig og lang. Det er utvilsomt riktig at den kristne litteratur fra det
annet årh. for en stor del er konsentrert omkring første trosartikkel. Åndsfyldte forkynnere ble
sjeldne i martyrtiden. Det tok ikke så lang tid før all virksomhet av reisende evangelister
stanset og forkynnelsen ble overtatt av stedbundne biskoper og prester.
61. Imidlertid kan noe av det som for oss virker som ensidig forkynnelse forklares. Her har
nyere forskning utvilsomt bidratt til å gi et utfyllende bilde. Det er mulig å tenke seg til
hvorfor f.eks. tyngden i forkynnelsen ofte lå på første trosartikkel (altså om Gud Fader som
skaper). Vi har sett at det i siste halvdel av det første årh. skjedde en forskyvning fra
jødekristen dominans i kirken til at de hedningekristne stadig blir flere, helt til de utgjør
storparten av kirken. For de jødekristne var avgudsdyrkelsen ingen fristelse, heller ikke
flerguderiet. For de jødekristne var overgangen til en kristen tro ikke større enn den at de kom
til tro på den Messias som deres egne hellige skrifter (GT) vitner om (jfr. Rom 9:4-5). For de
hedningekristne var bruddet med det gamle av en helt annen art. De hadde ett helt hierarki av
guder å forholde seg til, de hadde fedredyrkelsen, de hadde keiserdyrkelsen og i tillegg
kanskje også andre guddommer (den egyptiske solguden ble av mange dyrket omkring 250 og
fremover). I slike kretser er det ikke unaturlig at forkynnelsen nettopp hadde en vektlegging
av Gud som den eneste sanne Gud, som skaperen og opprettholderen av alt liv osv. I en jødisk
kontekst var dette helt unødvendig. Slik er det også i dag. På misjonsmarken blant hedningene
må man først undervise om Gud Fader. Først på denne bakgrunn kan man forkynne om Jesus
som frelser og forsoner. Og det finner man da også klare og tydelige eksempler på hos
kirkefedre som f.eks. Justin Martyr.
62. Menighetslivet. Helt fra begynnelsen av var søndagen de kristnes gudstjenestedag. Når det
blir påstått at det var keiser Konstantin som gjorde søndagen til de kristnes helligdag og
gudstjenestedag, er det en grov feil (eks. Dan Browns ”The da Vinci Code”). Det var bare de
kristne som hadde søndagen som sin hvile- og helligdag. I romerriket for øvrig var søndagen
vanlig arbeidsdag. Men dette endres med keiser Konstantin. Han gjør søndagen til hele
romerrikets hviledag.
63. Ved begynnelsen av martyrtiden skjer det enkelte endringer i gudstjenestens innhold og
liturgi. Det er nå man begynner å bruke ordet ”liturgi” om ordningen i gudstjenesten. For