Introduksjon av faget - Bibelskolen

han til å bruke sine store evner i den geistlige stand. I 397 blir han nærmes tvunget til å bli
patriark i Konstantinopel. Han tar denne stillingen meget alvorlig. Han kjemper mot all
usedelighet og lever selv et meget enkelt liv. Han skrifter og hans taler hadde stor virkning.
Han ble viden kjent for sin veltalenhet (derav navnet chryso + stomus = gull + munn). En
gang sies det at han talte for 10 000 på én gang. xxix Dels etter anklage fra keiseren (Arkadius)
begynner biskopen i Alexandria å anklage Chrysostomos for kjetteri, fråtseri, bespottelse mm.
Et kirkemøte sammenkalles utenfor Konstantinopel (ikke ett av de syv store) og
Chrysostomos dømmes til landflyktighet. Han oppholder seg nå i landflyktighet i fjellene i
Lilleasia i tre år, frem til sin død (407). I disse tre årene i landflyktighet blir han ustanselig
plaget, men får tross alt virke for ordets utbredelse. Chrysostomos valgspråk i denne siste
tiden var: ”Gud være lovet for alt!”
110. Ambrosius av Milano (ca. 338-397). Ambrosius var født i Trier i Gallia (samme sted som
Athanasius av Alexandria hadde oppholdt seg en periode). I 374 kommer han til Milano. Der
vinner han ved sin rettskafne opptreden raskt folkets tillit. Auksentius som på den tiden var
biskop i Milano døde samme året. Straks blir Ambrosius valgt til å være hans etterfølger. Vi
merker oss at det ennå (så sent som i 374!) er folket som utnevner biskop. Det er imidlertid en
helt annen ting som fremfor alt gjør at Ambrosius på en særlig måte vil bli husket i kirkens
historie. Nemlig det som siden har blitt kalt for den ambrosianske kirkesangen. Han innførte
en ny melodisk måte å synge på, med vekselsang mellom kor og menighet. Han skrev også
salmer. I sangboken har vi to av dem: Du sanne lys, treenig sjel (O lux, beata trinitas) og
Folkefrelsar, til oss kom. Ambrosius var en stor predikant. Han var også kjent for å være en
klok og samvittighetsfull sjelesørger. Mange kom til ham for å få hjelp og råd. At Ambrosius i
sitt kall var uredd som døperen Johannes viser seg ved en hendelse i 390. Dette året var det et
oppløp i Tessalonika. Keiseren, som for øvrig var Theodosius den store, mente at det var
begått en majestetsforbrytelse. For å hevne dette lokker han sammen byens innbyggere i
teateret hvor de blir overfalt av soldater. I løpet av tre timer ble 7000 mennesker, menn,
kvinner og barn, slaktet ned. Da gikk Ambrosius til keiseren, som Johannes til Herodes (Mark
6:18), og nektet ham adgang til kirke og sakrament før han hadde gjort bot (hvilket keiseren
faktisk gjorde). Det er meget lite som er bevart av Ambrosius for ettertiden. Av hans salmer er
det bare fire som er kjent i dag.
111. Augustin av Hippo (354-430). Vi har nå kommet til den av kirkefedrene som uten
sammenligning har spilt størst rolle av de oldkirkelige fedre. Og i hele kirkens historie er det
nok bare Luther (og naturligvis apostlene) som rager høyere. Augustin ble født i den lille byen
Tagaste i Nord-Afrika i 354. Hans far Patricius, var hedning, men hans mor, Monika, var en
kristen. Ettersom Augustin var født i et blandet ekteskap ble han ikke døpt. Som ungdom ville
han ikke ha noe med kristendommen å gjøre. Derimot sluttet han seg til manikeerne (§ 48,
112, 120).
112. Manikeismen hadde på dette tidspunkt eksistert i gråsonen av kristendommen i nærmere
100 år. Religionen hadde sin opprinnelse i den persiske kongesønnen Mani, som i 276 ble
korsfestet for sin tros skyld. Manikeismen tilhører mystisismen og ligner på flere måter
gnostisismen. Mani lærte at verden fra først av har to elementer: lyset/det gode og mørket/det
onde. Frigjøring fra det onde kan bare oppnås ved å leve ett liv i forsakelse. Derfor forbys
ekteskap, kjøtt og all luksus. Manikeismen dannet ikke menigheter men spredte sin mer eller
mindre hemmelige lære innenfor andre religionssamfunn. Derfor var manikeismen meget
seiglivet. Den dukker opp igjen på 1200-tallet som ild i en torvmyr – nærmest av intet, og
sprer seg over hele Europa og får tilhengere i hundretusenvis. På Augustins tid opptrer