Introduksjon av faget - Bibelskolen

kortvarig levetid. Men spådommene ble til skamme. Mot slutten av 1970-tallet ble ca. 80 %
av de kommende prestene i Dnk sin utdannelse ved MF. I dag er tallet noe mindre.
389. Striden om fri nattverd. Sommeren 1906 hadde Ludvig Hope (1871-1954) et foredrag i
Broderringenmøtet på Framnes i Hardanger. Her reiser han krav om fri nattverd. Etter
kirkelovgivningen var det kun ordinerte prester som kunne forrette nattverd. Det var ikke nye
tanker Hope her reiste. Fri nattverd var både kjent og praktisert blant lekfolket. Grunnen til at
man enkelte steder hadde tydd til fri nattverd var missnøye med den lokale presten. For sin
samvittighets skyld kunne lekfolket somme steder ikke gå til gudstjeneste og lytte på presten.
Ett like viktig argument for Hope og de som støttet tanken om fri nattverd var at man mente at
lekfolket i kraft av det alminnelige prestedømmet kunne forvalte nattverden selv. Hopes
viktigste argument i foredraget i 1906 var at nattverden som samfunnsskapende måltid var
blitt borte ved den statskirkelige praksisen. ”Vi sitter som på et hotell sammen med
utlendinger og gis maten i munnen av andre”, sa Hope. Hopes foredrag vant gjenklang i
Broderringen. Allikevel vakte foredraget en voldsom debatt over hele landet. Mange steder
ble kirker og bedehus stengt for predikanter som var for fri nattverd. Man mente at praksis
som Hope nå argumenterte for førte til splittelse i kirken. 1913 ble imidlertid
kirkelovgivningen forandret til Hopes favør. Nå var imidlertid en ny strid under oppseiling i
det kirkelige landskap. Kirkestriden omkring 1919-1920 kom til å få ennå mer
oppmerksomhet enn nattverdstriden. Den sentrale person i denne striden var professor i
dogmatikk ved MF, Ole Hallesby. Hallesby hadde på dette tidspunkt hadde seilt opp som
høvding for kristenfolket i kampen mot den liberale teologi sammen med Johan Martin
Wisløff (1873-1944).
390. Kirkestriden. Arbeiderbevegelsen fra siste halvdel av 1800-tallet, hvor f.eks. Markus
Thrane hadde vært en hovedperson, hadde nå fått et eget parti i Arbeiderpartiet. Bevegelsen
hadde vokst seg stor og sterk og ble etter hvert slagkraftig. Like etter første verdenskrig
(1914-18) hadde partiet blitt kommunistisk. Dette var årsak til ikke så liten uro i kirkelige
kretser. Samtidig var det med bekymring man så at det åndelige liv i menighetene var svakt
og de store vekkelsene hadde for mange år siden begynt å stilne. Motsetningene mellom
liberale og konservative prester og lekfolk var blitt store. Her sto lekfolket samlet i sin støtte
av de konservative. Lekmannsorganisasjonene var et effektivt redskap i denne sammenheng.
Prestene var splittet i tre leirer og samlet i hver sin forening: Den norske kirkes
fremskrittsgruppe, som samlet liberale teologer, Norske presters kirkelige samling, navnet
indikerer formålet. Man ønsket ”samspill mellom retningene”. Her fant man en gruppering
som ville samarbeide både med liberale og konservative prester. I presteforeningen
Bekjennelsestro presters broderkrets hadde de konservative (”positive” som man også sa)
kommet sammen. Høsten 1919 ble en voldsom debatt utløst. Årsaken var en innkalling til et
kirkestevne i Drammen 7. og 8. september. Initiativtakerne var grupperingen som kjempet for
samspill mellom retningene. Det vakte stor oppsikt i den konservative leir at Oslo-biskopen
Jens Frølich Tandberg satt i invitasjonskomiteen og det sammen med den meget liberale TFprofessoren
Lyder Brun. Det virkelig alvorlige i saken var at Tandberg var formann i
Menighetsfakultetets forstanderskap. MF var jo nettopp reist i protest mot den liberale
teologis inntog på TF. Hvordan kunne dette skje?, spurte man. I et åpent brev i Aftenposten
skrev professor Hallesby til biskop Tandberg og anklaget ham for å ha sviktet MF’s sak.
Åndelig anerkjennelse og samarbeid med de liberale var umulig, skrev Hallesby. Dette var
selvfølgelig ikke fordi de konservative var stridslystne, som beskyldningene i alle aviser
haglet. Problemet var at de liberale hadde fornektet kristendommens grunnsannheter. Det
endte med at biskop Tandberg ble kastet som formann av MF’s forstanderskap.
Indermisjonsforbundets leder Johan M. Wisløff og Hallesby mente at nå var tiden inne for et