Introduksjon av faget - Bibelskolen

More documents

Recommendations

Info

er ikke bare fravær av gudslikhet, men et reelt forderv som preger hele mennesket. Consupiscentia (den onde lyst) er ikke bare noe som preger de lavere sjelskreftene, men er et onde som treffer hele mennesket, også de høyere sjelsfunksjoner. 186. Grunnsynden hos Luther er vantroen, bortvendtheten fra Gud. Denne bortvendtheten består i 1) tvilen på Guds ord og 2) avvikelsen fra det guddommelige budet. I stedet for tillit til Gud preges mennesket etter syndefallet av et ondt begjær, selvgodhet og en høymodig drift, som er uutryddelig. Arvesynden er medfødt og bæres videre fra slekt til slekt. Forut for alle bevisste viljeshandlinger er mennesket ondt. Arvesynden må derfor ikke forveksles med synden i juridisk eller moralsk betydning (de enkelte bevisste brudd mot Guds bud). At mennesket er en synder og skyldner fordi det har brutt visse bud, kan mennesket erkjenne med sin egen forstand. Men at mennesket i bunn og grunn er ondt, helt igjennom fordervet, ute av stand til å gjøre noe godt, det kan kun forstås ved Åndens åpenbarelse av Ordet. Dette er det kun den troende som vet. Vantroen vet ingenting om dette forderv. Selv ved dåpen kan ikke dette forderv utryddes. Denne ”corruptio naturae” opphører ikke før kroppen oppløses i graven og den troende blir overkledd med herlighetslegemet. 187. Totus homo-betraktelsen innebærer fra et teologisk synspunkt ses i sin relasjon til Gud (coram Deo). Gudbilledligheten (imago Dei) består ikke i menneskets utrustning med fornuft eller andre kvaliteter som skiller det all annen skapning, men i en opprinnelig fullkommenhet og hellighet. Arvesynden er motsvarende ikke bare en tilbøyelighet til det onde, men en altomfattende korrupsjon. 188. Etter skolastisk oppfatning tas arvesynden bort i dåpen. Det som er fortsatt finnes hos en kristen er bare en rest av konkupiscensen (fomes), som i seg selv ikke er synd men bare en disposisjon. Luther på sin side sier at arvesyndens skyld virkelig tas bort i dåpen, men arvesynden forblir som reelt forderv også i den troendes liv. Konkupiscensen er virkelig synd og ikke bare en kraft som driver mennesket til (konkret) synd. 189. Denne konkrete synden derimot avtar mer og mer i den kristnes liv under Åndens herredømme. Så snart troen er tent i ett menneske begynner striden mellom kjød og ånd. Derfor er den troende samtidig rettferdig og synder (simul justus et peccator). Den kristne er helt og fult rettferdig og helt og fult en synder på samme tid. Den kristne er både ”gammelt menneske” og ”nytt menneske”. 190. Også Luthers tanker om menneskets frie vilje hører inn under hans totus homobetraktning. I kampskriftet mot Erasmus ”de sevo arbitrio” fra 1525 argumenterer Luther på følgende vis: ”Men i forhold til Gud eller i ting som vedrører frelsen eller fordømmelsen, har mennesket ikke fri vilje, men er fanget, underkastet og trellbundet, - enten under Guds vilje eller under Satans.” Erasmus på sin side holdt for at mennesket var i stand til å fritt motta eller avvise nåden. Ellers ville etter Erasmus mening formaningene i Skriften være meningsløse. Luther avviser derimot at man finner støtte for en slik tanke i Skriften. Budene (formaningene) i skriften appellerer ikke til en fri vilje. Formaningene skal bare vise at vi nettopp ikke er i stand til å gjøre etter dem og avsløre menneskets egentlige tilstand, nettopp at det har en ufri vilje og er helt igjennom fordervet. 191. Det er på sin plass å presisere at det Luther avviser hos Erasmus vedrørende viljen, er at den er ufri i alt som angår forholdet til Gud og frelsen (coram Deo). Han avviser her hele den skolastiske ordo salutis-læren (forutgående nåde, sakramental nåde, fullkommengjøringens nåde osv.), som innebærer at nåde og fortjeneste avveies mot hverandre. Meritumslæren
hadde en fremtredende stilling i middelaldertradisjonen. Også den avviser Luther. ”Meritum” (fortjeneste) betyr en gjerning hvorigjennom nåden og saligheten helt eller delvis fortjenes. Tanken på menneskets handlinger som ”fortjeneste” er uforenelig med Luthers lære om rettferdiggjørelsen. Allikevel hevder Luther en viljefrihet, men på et helt annet område enn Erasmus og skolastikken. Her kommer to-regimentslæren også i betraktning. I verdslig mening er mennesket ikke forutbestemt til noe som helst. I det verdslige regimente kan ett menneske ved fornuften kjenne det naturlig gode, og fritt velge hva det vil gjøre til andre menneskers ve og vel (coram hominibus). Derfor forholder det seg ikke slik som man i den skolastiske tradisjon at nåden og den frie viljen virket sammen til menneskets frelse. Frelsen er alene nådens verk. Ekskurs. Olav Valen-Sendstads artikkel ”Luthers syn på mennesket” Olav Valen-Sendstad påpeker at særlig to skrifter av Luther må komme i betraktning når vi skal gjøre rede for Luthers syn på menensket. Det er ”Om et kristenmenneskes frihet” (1520) og ”Om den trellbundne vilje” (1525). Mens boken fra 1525 tegner for oss mennesket etter kjødet og naturen, får vi i det lille skriftet fra 1520 et klart bilde av det kristne menneske. Mennesket etter kjødet og naturen Det er helt grunnleggende i forståelsen av Luther at han holder frem som en ufravikelig absolutt sannhet at mennesket er bundet og ufritt i alle åndelige spørsmål. I motsetning til den skolastiske lære om arvesynden er arvesynden hos Luther ikke bare en disposisjon (fomes) i mennesket, men ett grunnforderv som preger både kropp og sjel. På grunn av synden er mennesket alltid trell og slave under en høyere makt – enten under djevelen eller under Kristus: ”Mennesket vilje er midt imellom Gud og satan, og lar seg føre og lede og drive likesom en hest eller et annet dyr. Inntar Gud den og besitter den, så går den dit hvor Gud vil, slik som Sal 73 sier: ’Jeg er som et dyr hos deg.’ Inntar satan den og besitter den, så vil den slik og går den dit hvor djevelen vil. Og den menneskelige vilje er ikke fri og seg selv mektig til å avgjøre under hvem av de to den vil holde seg; men disse to sterke fekter og kjemper om hvem som skal innta den.” En annen gang sier Luther at det er langt i fra at mennesket opplever det som ufrihet og nødvendighet og tvang, men at det tvert imot villig og gjerne og med stor lyst gjør det onde og lar seg drive av satan. Derfor beskriver Luther det gamle menneske som en fiende av Gud som hater og forakter Gud. Når et menneske for alvor forstår at det ikke kan være lydig mot Gud (Rom 8:7), da går det opp for det hva viljens ufrihet er og hva viljens trelldom er (Olav Valen-Sendstad, Luthers syn på mennesket, s. 86). Denne vonde natur har også det kristne menneske i fult mål. Den gamle natur lar seg ikke omvende eller drukne, like fult skal den daglig dødes og korsfestes. Slik som Luther taler om viljen, taler han også om fornuften. ”Det som med et eneste ord preger hele Luthers syn på det naturlige menneske er dette at det for ham er ramsalt alvor at mennesket er fortapt. Denne fortapthet er ikke bare en ubestemt følelse av avmakt, hemninger og hindringer, men en indre erkjennelse av en tilstand i menneskets natur, en tilstand som gir seg til kjenne i viljens uforbederlige fordervede fiendeskap mot Gud og i fornuftens forakt for Guds visdom og hovmodige selvdyrkelse – i hjertets jordventhet og store verdslighet.” (OVS, s. 87). Særlig to anstøt reiste seg mot Luthers lære om mennesket: ”Hvis mennesket ikke har en fri vilje, da kan det heller ikke trekkes til ansvar for noe, dermed opphører all moral. Og: hvis ikke mennesket har en fri vilje ved hvilket det fritt kan velge eller forkaste den av Gud tilbudte nåde – da må all frelse bero på Guds absolutte forutbestemmelse av den enkelte til frelse eller fortapelse, dermed opphører Guds nåde å være gitt til alle, Gud mener det ikke alvorlig.” (OVS, s. 88). Luther har to svar som han stadig vender tilbake til: (1) Et menneske frelses sola gratia – ved nåde alene. ”Av sin frie nåde alene, uten noen som helst grunn i oss, har Gud fra evighet utvalgt oss i Jesus; av nåde alene har han i Kristus forutbestemt oss til sin herlighet; av nåde alene, uten noen som helst grunn i oss, har han kallet oss og draget oss til seg; av nåde alene virker han omvendelse og bot i våre hjerter – uten noen som helst medvirkning fra vår side; av nåde alene virker og gir han tren i deres hjerter som det behager ham å gjøre sådant med. Således må for Luther nåden i Gud bli både den evige grunn til frelse – utenom hvilken der ikke finnes grunner i oss – og den virkende kraft i frelsen – som gjør og virker all frelse alene – uten noen som helst medvirkning fra vår side.” (OVS, s. 88-89). (2) Et menneske frelses sola fide – ved troen alene. Intet kan et menneske gjøre til sin frelse – det er dets fortapthet. Intet skal et menneske gjøre til sin salighet – det er frelsens uforskyldthet. Det
Page 1 and 2: Introduksjon av faget 1. Ordet ”k
Page 3 and 4: omerske guder). Men dette kunne ikk
Page 5 and 6: Pinsedag og hedningemisjon 11. Hvor
Page 7 and 8: Kirkens organisasjon 20. Den fullko
Page 9 and 10: Lærestridigheter og skrøpelighete
Page 11 and 12: Martyrtiden 100-313 Forfølgelsene
Page 13 and 14: til forskjellige filosofskoler. Oms
Page 15 and 16: organisert. Styreformen er biskoppe
Page 17 and 18: eksempel ble nattverden ganske tidl
Page 19 and 20: 72. Det er mye bra å lese i Justin
Page 21 and 22: 81. I denne situasjonen trer montan
Page 23 and 24: må utelukkes. Av slike forhold var
Page 25 and 26: Keisertiden og rikskirken 313-500 K
Page 27 and 28: han til å bruke sine store evner i
Page 29 and 30: mistet også mennesket noe vesentli
Page 31 and 32: for hans samfunn var lydigheten. Ha
Page 33 and 34: Konstantinopel som sto frem med kje
Page 35 and 36: egynt å vende seg bort fra menighe
Page 37 and 38: Atlanteren, Spania og i noen få å
Page 39 and 40: sølibat der på den tid). Så gjen
Page 41 and 42: England ved slaget ved Hastings i 1
Page 43 and 44: Gjennom Kristi forsoningsverk kan G
Page 45 and 46: Firenze. Læremessig holdt han seg
Page 47 and 48: hus, osv. som man jo har gjort det
Page 49: GT og NT. Fra nå av heter det hos
Page 53 and 54: 193. Den indre rettferdighet derimo
Page 55 and 56: Reformatorens første vesentlige in
Page 57 and 58: 209. (3) Nattverden som ”sacrific
Page 59 and 60: ettigheter en kristen overhode kan
Page 61 and 62: 225. Før paven for tredje og siste
Page 63 and 64: mønster med bestemte meditasjoner.
Page 65 and 66: 240. I 1556 blir Thomas Cranmer hen
Page 67 and 68: foranledning til Richard Hookers mo
Page 69 and 70: 252. Mange hadde håpet at Cromwell
Page 71 and 72: lød plutselig disse ord i mitt hje
Page 73 and 74: nyaristotelianismen og nyskolastikk
Page 75 and 76: hevdet uten tvil at de ikke kunne f
Page 77 and 78: overs for ortodoksiens teologi. De
Page 79 and 80: som handler ved menneskets omvendel
Page 81 and 82: kristne kunne bli sanne teologer og
Page 83 and 84: Opplysningstiden (1700-tallet) (§
Page 85 and 86: alle menneskers handling.” Men hv
Page 87 and 88: opphøyet til en egen kirkeprovins
Page 89 and 90: opprette et universitet og latinsko
Page 91 and 92: hjem som holdt seg til den Luthersk
Page 93 and 94: konventikkelplakaten. Han underrett
Page 95 and 96: en hellig kasse. 30. oktober 1804 h
Page 97 and 98: 358. Mange av dem som ble omvendt v
Page 99 and 100: vekkelsen. Man fordømte alle forme
Page 101 and 102:
Olivarius Bugge (1764-1849) var en
Page 103 and 104:
norske lutherske Kinamisjonsforbund
Page 105 and 106:
ut til at arbeidet gikk smått til
Page 107 and 108:
kortvarig levetid. Men spådommene
Page 109 and 110:
statsinteresser. Biskopene svarte s
Page 111 and 112:
399. Misjonsarbeidet frem til andre
Page 113 and 114:
vært opptil 1500 ungdommer påmeld
Page 115 and 116:
gavene (nådegavene) og åndelige o
Page 117 and 118:
418. Frafall og åndelig krise. ”
Page 119:
og derfor grundlagde de i 1992 Will
Page 122 and 123:
Apostelen Johannes var en tid i lan
Page 124 and 125:
spurte prokonsulen ham om han var P
Page 126 and 127:
Jeg for min del har fra den tid av
Page 128 and 129:
åpenbaring fra Gud. Originalen er
Page 130 and 131:
xlvii Om dette sier Hauge: ”Med m
show all

Introduksjon av faget - Bibelskolen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?