Introduksjon av faget - Bibelskolen

ettigheter en kristen overhode kan være i besittelse av, både å ofre, be, forkynne, forvalte
sakramentene osv. osv.
- Det gis altså ikke noen særskilt ordinasjonsnåde som fører til utvidede rettigheter i forhold
til de man alt har fått i dåpen.
- Med dette eliminerer Luther grunnen under hele den katolske lære om det prestelige hierarki
og dermed en grunnforutsetning for den katolske lære om messeofferet.
- Messeoffertanken etter katolsk oppfatning forutsetter nemlig at det i den nye pakt gis en
prestetjeneste tilsvarende den i den gamle, nemlig offerpresten. Som i den gamle pakt
forutsettes det at det også i den nye pakt behøves et embete ved en særskilt innvielse og
utsondring – en innvielse til noe som ingen andre kan gjøre.
- Når dette er sakt må det nevnes at også Luther ville ha en ordinasjon og han taler om rite
vocatus (Hyrdebrevet til de bøhmiske brødre). Den lutherske ordinasjon gir derimot ingen
utvidede rettigheter eller ekstra nåde. Den som av menigheten blir kalt og ordinert, innsettes
ikke i en prestetjeneste (prest er han jo fra før og det gis ikke to presteskap i NT), men i ett
ministerium.
- Slik får han en tjeneste med ord og sakramenter. En slik tjeneste er nødvendig for ordens
skyld (1 Kor 14:33). Men innehaverne av et slikt ministerium har verken mer nåde eller flere
rettigheter enn alle andre kristne.
216. Si noe om ”Deutsche messe” (hovedgudstjeneste for de troende etter modell fra 1Kor 10-
11 med bl.a. konventikler). Luther ville gå mye lenger i dette enn han torde/kunne.
Motreformasjonen
217. Motreformasjonen kan stilles opp langs tre linjer. 1) Reformbevegelsen fra slutten av
1300-tallet med krav om rensning av kirkens fromhetsliv og strengere tukt av biskoper og
prester. 2) Kravet om konsil som fører til samling i Trient i 1545. 3) Jesuittordenen.
Motreformasjonen må derfor p.d.e.s. betraktes som en videreføring av reformbevegelsen fra
de to kriseårhundrene 1300-1500 (linje 1 og 2), og p.d.a.s. som en ny bevegelse som fortvilt
forsøker å knuse reformasjonen (linje 2 og 3).
218. (1) Reformbevegelsen fra slutten av 1300-tallet. Det moralske frafall blant pavene var
høyst klanderverdig under tiden pavene residerte i Avignon i Frankrike (1309-77). Det
moralske lavmål får vi imidlertid i perioden etter Avignontiden og som gjerne kalles ”det
store skisma” (1378-1414). På dette tidspunkt var det opptil tre paver som samtidig gjorde
krav på det apostoliske sete. Det store skisma opphører med det første av de tre store
reformkonsiler på 1400-tallet, konsilet i Konstans 1414-18. Her får konsilene større makt på
bekostning av paven. Dokumentet Sacrosancta (1415) slår fast at paven sammen med konsilet
har sin myndighet fra Kristus. Dokumentet Frequens (1417) åpner opp for mer regelmessige
samlinger til konsil. Konsilene i Basel (1431-37) og Florence (Firenze) og Roma 1438-45
følger opp linjen fra Konstans. Så langt går disse konsilene i sine uttalelser at de gir konsilene
autoritet over paven og sier at konsilet henter sin autoritet direkte fra Kristus.
219. Også en rekke enkeltpersoner står frem og krever reformer i kirken. Flere av disse
kommer med meget sterk kritikk av paven. P.d.e.s. har vi forgjengere til reformasjonen, John
Wyclif (1326-84) og John Hus (1364-1415) som havner i inkvisisjonens voll, og p.d.a.s. har
vi ortodokse teologer og biskoper innenfor den katolske kirke. Selvfølgelig er deres kritikk
langt mer nyansert enn kritikken fra f.eks. Hus. Vi kan nevne kardinal Pierre d’Ailly (1350-
1420), teolog Jean Gerson (1364-1429) og kardinal Nicholas av Cusa (1401-64).