Introduksjon av faget - Bibelskolen

nyaristotelianismen og nyskolastikken (ortodoksien) er at begge avløses av nye strømninger
omkring 1700-tallet (rasjonalismen og pietismen).
263. Vi kan dermed fastslå tre hovedkjennetegn ved ortodoksien: 1) kampen mot
synkretismen, 2) Skjerpet systematisering av den lutherske tradisjon og 3) en hardere
doktrinær innstilling. Alt dette har sin beveggrunn i et oppriktig ønske om å verne om den
lære og det lys som var vunnet ved reformasjonen og som fikk sin sluttstrek med
konkordieboken i 1580. I denne ”døde rett-trohetens tid” er det ingen tvil om at det var mye
sant åndelig liv. Man skal også være klar over at det var ortodoksien menn som lanserte
uttrykket ”død ortodoksi”. Det var ortodoksiens menn selv som var de første til å klage over
død rettroenhet, stridslyst osv., ikke pietismen (således Johann Arndt og Johann Gerhardt).
Viktige teologer i ortodoksien
264. Johann Arndt (1555-1621) er en slags mellomperson mellom konkordiefedrene og
ortodoksien. Nest etter Luther selv er det denne mannen som har øvd størst innflytelse på
luthersk kristenliv (Welle). Hans far var en gudfryktig luthersk prest og allerede som barn
leser han Bernhard og mystikerne Tauler og Thomas a Kempis. Først ble han prest i Anhalt.
Men her går fyrsten over til reformert tro og dermed blir Arndt avsatt. Han virket så som prest
på en rekke steder før han til slutt fikk den høye posten som genrealsuperintendent (biskop) i
Celle og ble overhode for hele kirken i hertugdømmet i Lüneburg. Arndt ble aldri noen stor
predikant. Det var med sine oppbyggelsesskrifter han virkelig kom til å bli betydningsfull.
Hans mest kjente verk er de fire bøkene om den ”Sanne kristendom” og ”Paradis-urtegård”.
Arndt var en sann og rettlærende ortodoks teolog. Han forsvarte trofast den lutherske
bekjennelse overfor både svermere og reformerte. Men han reagerte på tendensen til at hele
kristendommen og troen gikk opp i diskusjoner, meninger og læresetninger. Han savnet en
levende virksom tro som viste seg i et sant kristenliv. Hvor hadde det blitt av sjelens indre liv
med Gud, omgangen med Gud i bønnen og livet for Gud i troskap og kjærlighet? Guds ord
skulle ikke slå rot i hode men i hjertet og menneskets indre. Her var det nok enkelte som
misforstod Arndt. Noen beskyldte ham for å avvike fra den lutherske lære og den rette tro og
henfallende til mystikken. Men mange var også de som forsvarte ham, ikke minst Johannes
Gerhard (§ 266). Det er ikke riktig det bilde man av og til får at Arndt var en stakkars forfulgt
som ingen steds ble akseptert innen lutherdommen. Det var enkelte ekstreme som anklaget
ham, men de fleste forsvarte ham. Arndt ble da også generalsuperintendent i Celle som var en
høy stilling i lutherdommen på den tid. Men det var langt i fra Arndts mening at man skulle
søke Gud i sitt indre sånn uten videre, men kun gjennom Guds Ord og Guds Ånd. ”Det er to
veier ad hvilke man kan nå til visdom og erkjennelse. Den første er gjennom lesning og
diskutering. Dem som går den vei, kaller man lærde. Den annen vei er gjennom bønnen og
kjærligheten. Dem som går den, kaller man hellige. Mellom disse to slag er det stor forskjell.
De første er hovmodige og oppblåste, så sant de bare er lærde og ikke har hjertet med, de siste
er ydmyke og saktmodige. På den første vei finner du ikke den skatt som er skjult i ditt indre,
men på den annen vei finner du skatten i deg selv.”
265. Leonhard Hutter (d. 1616) virker i Wittenberg etter den andre kryptokalvinistiske
perioden (som avsluttes 1591). Universitetet i Wittenberg var på den tid atter renset og blitt en
høyborg for den rene lutherdom. Det var omkring 3000 studenter der på den tiden. Og det var
Hutter de kom for å høre. Han var et stort trekkplaster. Han brakte lutherdom atter på de høye
tinder. Han holder konkordieboken høyt i ære og regner den nærmest for å være inspirert. Han
setter ikke noe skille mellom tro og teologi. Han kjemper utrettelig mot både kalvinister og