Introduksjon av faget - Bibelskolen

Pinsedag og hedningemisjon
11. Hvorfor er pinsedagshendelsen så viktig? Menighetens universalitet. Gud har alltid hatt en
menighet av sine barn på jorden. Menigheten har aldri, like fra Adams tid, bestått av andre
enn slike som ved tro alene uten gjerninger har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus som sin frelser.
I den gamle pakt levde menigheten i troen på den Messias som skulle komme. I den nye pakt
lever menigheten i troen på Jesus Kristus som har kommet og har fullført sin gjerning i tiden.
Apg 2:14-21.
12. Det nye: Menigheten blir universell – Ånden utgytes over alt kjød. Dvs.: Ånden og frelsen
er ikke lenger knyttet til ofringene og institusjonene i Israel og til det jødiske folk. Nå kan alle
som hører evangeliet og tror når som hels og hvor som helst bli frelst. Ved dåpen tilregnes de
hele Jesu liv og frelsesgjerning. Apg 2:38-41.
13. Jesu virksomhet var nærmest utelukkende konsentrert om Israel. Jesus sier selv til den
kana-aneiske kvinnen: ”Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!” Jesu
disipler derimot skulle fullføre den gjerning som Jesus begynte. Det er dette Jesus har i tanke
når han i Joh 14:12 sier: ”Den som tror på meg skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han
skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.” Jesus sier til sine disipler:
Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.” (Joh 20:21).
14. Apostlenes gjerninger beskriver hvordan apostlene fortsetter å forkynne evangeliet. Først
forkynnes det for jøder i synagogene i Jerusalem og utover i Romerriket. Vi må være klar
over at det ikke er så rent få jøder som tar i mot evangeliet til å begynne med. Blant brevene i
NT har vi et eget brev som særlig er skrevet til jødekristne – Hebreerbrevet. Jødenes
synagoger blir i flere tiår inngangsporten for evangeliet rundt om i byene i Romerriket.
15. Det blir mer og mer klart for apostlene at evangeliet må forkynnes for hedningene (Apg
10-11). Dette skjer i trå med at jødene mer og mer forherder seg og forkaster evangeliet. De
begynner å forfølge apostlene og de andre kristne. Det er nå at Paulus på en særlig måte blir
kalt til å være hedningenes apostel. ii Hedningene er medarvinger sier Paulus i Efeserbrevet
(2:11-3:21). Og han gjør det klart for jødene hvilke veldige konsekvenser deres forkastelse av
evangeliet har (Apg 28:17-29). ”Så skal dere da vite at denne Guds frelse er blitt sendt til
hedningene, og de skal høre.”
Dette markerer at en epoke i frelseshusholdningen er over – Sems epoke. Nå begynner
Noahs profeti over Jafet å gå i oppfyllelse: ”Gud skal gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i
Sems telter.” 1Mos 9:27. Jafets (fra vår synsvinkel: vestens) epoke begynner. Dette stadfester
Gud ved at han i år 70 lar tempelet i Jerusalem rive og jødene spres ut over hele romerriket.
16. Evangeliet som ble forkynt var for jøder et anstøt og i grekernes ører dårskap. Men av
denne forkynnelse fødtes en tro og et liv som bar med seg en kraft som ikke var av denne
verden. Mennene begynte å leve trofast med sine hustruer inntil døden skilte dem. Man sluttet
å sette ut barna. En slaveeier begynte å behandle sine slaver med respekt. Og kjærligheten til
denne guden som de kristne trodde på, var så sterk at de heller ville dø den mest grusomme
død enn å fornekte Ham. Om dette sier Peter: ”Nå undrer de seg over at dere ikke løper med
dem ut i den samme strøm av utskeielser.” (1Pet 4:4).
17. De første kristne hadde en fjellfast tro på den oppstandne Jesus Kristus og på Gud Fader
som reiste ham opp fra de døde. De levde også i en forventning om at Jesus straks skulle