Introduksjon av faget - Bibelskolen

i Han drister seg også til å si: ”Bedre kan ikke vilkårene bli for en ny tro, som kommer med ånds og krafts bevisning.”
ii
Paulus hadde tre misjonsreiser og en reise til Roma.
Første misjonsreise (år 46-48): Apg 13:1-15:34.
Annen misjonsreise (år 49-52): Apg 15:36-18:22.
Tredje misjonsreise (år 53-57): Apg 18:23-21:30.
Rettergangen i Jerusalem og Cæsarea: Apg 21:31-26:32.
Reisen til Roma og fangenskapet der: Apg 27-28 (død antakelig år 64 under Neros store forfølgelser).
I tillegg besøker han Jerusalem fem ganger: (1) Apg 9:26-27; Gal 1:18-20, (2) Apg 11:29-30; Gal 2:1
10; 2:11-14, (3) Apg 15:1-19; Rom 15:25; 2Kor 8-9; 1Kor 16:1-3, (4) Apg 18:21-22, (5) Apg 21:17.
iii
1Tess 4:15
iv
I 1Kor 11:17ff refser Paulus en missbruk av dette måltid
v
Det skal visstnok være en gammel tradisjon at Peter stiftet menigheten i Rom. Det passer jo utmerket med deres syn på
kirken og embetet. Men også i det hele deres tolkning av Mat 16:18. Denne tradisjonen har blitt så befestet at den
holdes for å være sann. Se f. eks. Reidar Astås Kirkehistorie (1967) s. 20.
vi
Vi må vokte oss for å tro at organisering i og for seg er i mot Åndens vesen eller er mindre åndelig. Det er også feil å
forsøke å kopiere den første kristne menighet eller noen annen periode i kirkens historie. Vi må gjøre det som er mest
tjenelig for evangeliet slik som tiden er her og nå.
”Men til enhver organisasjon er det knyttet en fare: den kan begynne å leve sitt eget liv og skade det den skulle
tjene. Organisasjonen ligner et piletre som plantes til støtte for en vinranke. Til å begynne med er piletreet uunnværlig,
og en tid er det vesentlig nyttig. Men så kan det hende at treet gror for sterkt, så det kveler vinranken. Og man forser seg
på piletreet; man synes at bare det trives så er alt vel. Slik er det stadig skjedd i kirkens historie, organisasjonen har
vokst seg stor og mektig og skadet eller drept ånden. Derfor består kirkens historie til dels i en kamp mellom ånd og
organisasjon. Og undertiden har det vært nødvendig å hugge hele organisasjonens tre ned for å redde det åndelige liv,
slik som det især ble gjort ved reformasjonen. Ut av den apostoliske kirkes organisasjon vokste senere det kirkelige
embete, som lenge var kirkens faste støtte, og som i sin tid ble dens forbannelse”. (Welle bd. 1 s. 23-24).
vii
Luther sier klart og tydelig i skriftet Kirkens babylonske fangenskap at det hadde vært fint om dåpskandidaten ble
dukket helt ned: ”Å si om dåpen at den renser fra syndene, er riktig nok, men det er et for svakt og for slapt bilde til å
kunne gi uttrykk for hva dåpen er; for den står jo egentlig som symbol for døden og oppstandelsen. Ut fra en slik
overveielse ville jeg foretrekke at dåpskandidatene ble dukket helt ned i vann, slik selve betegnelsen sier og den dypere
mening uttrykker. Ikke slik å forstå at jeg mener dette er nødvendig, men jeg synes det ville være fint om en slik
fullkommen og fullverdig sak også kunne bli gitt et fullkomment og fullverdig tegn, og et tegn som utvilsomt stemmer
med det som ble innstiftet av Kristus.”
viii
Det å bruke Salmenes bok er en videreføring av jødenes praksis. Allerede som barn hadde jødiske gutter og jenter en
fortrolig omgang med Salmenes bok. Det kommer av at de leste fem salmer hver dag. Slik kom de gjennom Salmenes
bok en gang i måneden og tolv ganger i året. Vi forstår at dette førte til en fortrolighet med Salmene som vår tid knapt
kjenner. Det er meget sannsynlig at de første kristne også leste Salmenes bok på denne måten.
ix
Den kristne forfatteren Minucius Felix lar hedningen Cæcilius fremføre dem slik: ”Hvordan det går til ved deres
måltider, fortelles vidt og bredt, det stadfestes også av mannen fra Cirta (dvs. Fronto, filosofkeiseren Markus Aurelius’
elskede lærer, en av rikets første menn). På en festdag samles de av alle aldre og begge kjønn, foreldre og barn, brødre
og søstre. De fester vel og lenge, til de blir hete og drukne, og vinen oppflammer dem til blodskamlyst. Så kaster de en
kjøttbit til en hund som er bundet til en lysestake, den velter lyset, som slokkes. Og så i nattens mørke…” osv. (Etter
Welle bd. 1 s. 33-34).
x
I følge den oldkrikelige tradisjon led alle apostlene unntatt Johannes martyrdøden. Om dette skriver Welle (bd. 1 s. 28):
”Det som berettes om deres død, er usikre sagn, men til dels kan de nok inneholde sanne erindringer […]
Om Andreas fortelles det at han ble korsfestet i Patræ i Akaia. Da han så korset, utbrøt han i bønn: ”Å kors, ta
imot Kristi disippel! Må han motta meg ved deg, han som gjenløste meg da han døde ved deg! Du herlige kors, som
mottok ære og skjønnhet av Kristi legeme, motta du meg!” Et meget sent sagn tilføyer at hans kors hadde form av en X,
et såkalt Andreas-kors.
Filip ble korsfestet og steinet i Hierapolis i Frygia. Jakob, Alfeus’ sønn, som den katolske kirke uriktig gjør til
samme person som Herrens bror, skal være først steinet og så styrtet ned fra tempeltinden i Jerusalem.
Bartolomeus ble flådd levende i Armenia. Han fremstilles ofte med sin avtrukne hud båret over armen.
Tomas døde i India, gjennomskutt med piler.
Matteus ble drept i Etiopia, mens han feiret nattverden.
Simon Selotes og Judas Taddeus led martyrdød i Persia.