Introduksjon av faget - Bibelskolen

220. Pavene fra Martin V (1417-31) til Innocent VII (1484-92) var paver som på ulikt vis
kjempet for pavens autoritet og makt. En av de mest vidtrekkende tiltak, som like til i dag har
hatt en uhyre betydning for pavens makt, ble satt i verket av pave Nicholas V (1447-55),
nemlig byggingen av St. Peters kirke i Roma. Den langsiktige gjenoppbygningen av
paveprimatet som disse pavene hadde jobbet for ble kraftig forsinket under de to skandaløse
renessansepavene Alexander VI (1492-1503) og Julius II (1503-13). Felles for disse to pavene
er at de engasjerer seg sterkt i de italienske krigene som raste i tidsrommet 1494-1559.
221. Fra ortodokst hold i Romerkirken skjerpes nå kravet om reform. En rekke fremtredende
biskoper og kardinaler tar stert til orde for forandringer og er uredde i sin kritikk av paven. En
av de sterkeste kritikerne av pave Alexander VI var Girolamo Savonarola (1452-98). Han
krever reformer ikke bare ved pavestolen men også ved pavens kurie. Biskop og senere
erkebiskop Antonio Pierozzi står sammen med Savonarola i hans krav. Han gjennomførte
reformer i dominikanerordenen. Selv levde han et meget strengt og fromt liv.
222. Man må konkludere med at disse før-reformatoriske reformene var meget begrenset i art
og omfang. Luther beskriver selv den katolske kirke under hans tid som katolsk munk som en
kirke henfallen til verdslighet, maktsyke og åpenbare synder og laster. Selv i Roma ble
messene lest opp med lettsindige, hånaktige og likefrem bespottelige ord. Noen
gjennomgripende reform kan man ikke tale om i romerkirken før Luthers reformasjon. Først
da ble romerkirken for alvor vakt til nidkjærhet av den vesle munkens opprør mot pavekirkens
maktgalskap. Og av rent selvforsvar kom paven og hans kurie i sving med meget effektive
tiltak utover 1520-30-40-tallet.
223. (2) Trientkonsilet. Krav om konsil ble reist fra mange hold. Savonarola hadde appellert
til konsil mot pave Alexander VI uten og fått gjennomslag for sitt ønske. De spanske
regentene Ferdinand og Isabella hadde også ytret ønske om konsil for å holde paven i sjakk.
Ikke minst hadde Luther og hans venner ved flere anledninger reist krav om et fritt konsil. Det
som kjennetegner alle disse kravene, til tross for at målbærerne var i høyst forskjellige
posisjoner – Savonarola var en erkekonservativ katolikk som for så vidt kjempet for
pavesetet, Ferdinand og Isabella som var verdslige regenter som betraktet paven først og
fremst som en maktpolitisk motstander og Luther som ønsket at evangeliet og Skriften skulle
komme til sin rett – var at pavens makt måtte begrenses (Luther krevde at ved et evt. konsil
måtte alle være betraktet som likeverdige deltakere i utgangspunktet og Skriften skulle være
eneste rettesnor). Disse forhold tatt i betraktning gjør det mulig å forstå at pavene på 1500tallet
var sterkt reserverte overfor tanken på konsil.
224. I 1534 tiltrer den paven som skulle virkeliggjøre konsilplanene, Paul III (1534-49). I
1536 setter pave Paul III ned en komité som skal gjøre forberedelser til konsilsammenkallelse.
Komiteen består av ni pavetro menn som kommer frem til at paven er den eneste som kan
reformere kirken og iverksette de nødvendige tiltak for å berge den ene universelle kirke. Paul
III går så utrettelig til verks i det møysommelige arbeid å innkalle til konsil. Først innkaller
han til konsil i Mantua i mai 1537. Det er til dette konsil at Luther i januar 1537 skriver de
Schamlkaldiske artikler. Men keiser Karl V setter seg i motverge og lutheranerne legger press
på paven og krever at konsilet må være fritt (dvs. et konsil som ikke er under ledelse av
paven). November 1537 kommer den andre innbydelsen til konsil, denne gang til Vicenza.
Men forsøket misslykkes. I 1539 kommer Luther med boken ”Om konsilene og kirken”.