Introduksjon av faget - Bibelskolen

til forskjellige filosofskoler. Omsider stanset han ved Platons filosofi. Så ble han kristen. Hele
sitt liv viet han til den kristne lære som han betraktet som den sanne filosofi. Han betraktet sitt
livskall som todelt: 1) å forkynne Kristus som sannheten, 2) og å forsvare kristendommen
offentlig. Han overleverer til keiseren to forsvarsskrifter for de kristne. Han får en tid ferdes
fritt om i hovedstaden, men angis av den kyniske filosofen Krescens. Justin blir ført for retten
sammen med andre kristne. Under lov og pris til Gud førtes martyrene ut til den grusomme
død – pisking etterfulgt av halshugging. xix
46. I lang tid behandler keiserne de kristne nokså likt. Noen er mildere enn andre, men spredte
forfølgelser finnes hele tiden. Keiser Heliogabal (218-222) vurderer å løse religionsproblemet
ved å få i stand en religionsblanding. Men det blir ingen ting av dette. Keiser Filip Araberen
(244-249) er så mild mot de kristne at det går rykter om han selv har blitt en kristen. Kirken
har full virkefrihet under hans regjeringstid. Mange nye blir vunnet for kristendommen.
47. Men så kommer den store vendingen med keiser Decius (249-251). Ved nyttår 250
begynner den første planmessige forfølgelsen av de kristne. Decius utgir et edikt om at alle
innen ett gitt tidspunkt skulle møte for øvrigheten og fornekte Kristus og ofre til romerrikets
Guder. Decius faller imidlertid kort tid etter i krigen mot goterne. De kristne får ett lite
pusterom. Hans etterfølgere (Gallus og Valerian) tar opp forfølgelsene som nå raser i ti år
frem til 260. Mer og mer vanlig blir den taktikk at det er menighetens ledere (biskoper, prester
og diakoner) og de kristne som stod høyest i samfunnet som rammes. Høytstående og
velstående kristne blir fratatt all eiendom. Dersom de fortsetter å bekjenne Kristus, skulle de
drepes. Virkningene av forfølgelsene er forferdelige. Antakelig falt de fleste kristne fra. Vi
har i alle fall vitnesbyrd om at det gikk slik i flere menigheter. Det blodige verk som keiseren
hadde satt seg fore, nemlig å utrydde alle kristne, oppnådde han imidlertid ikke. Ved
Valerians død (260) stanser forfølgelsene. Valerians etterfølger Gallerius, utsteder et
nådeedikt for de kristne. Dette innebærer ikke at kristendommen blir tillatt som religion. Men
de kristne får være i fred. Det går nå over 40 år før de største og mest forferdelige forfølgelser
i oldkirken inntreffer.
48. Fra keiser Gallerius’ regjeringstid og fremover inntraff en rekke politiske ulykker som var
begynnelsen til rikets sammenbrudd. Barbarfolkene trenger hårdt inn på romerrikets grenser
flere steder. Italia rammes av hunger og avfolkning, pengeverdien sank med hele 90 %. Dette
førte til at nesten alle velgjørende institusjoner ble ødelagt. Hele samfunnet kommer i
forvirring. Dette fører til religiøs fornyelse og nyorientering. Man vender de gamle guder
ryggen og soldyrkelsen får stor utbredelse. Likeså får også manikeismen (se Keisertiden og
rikskirken §§ 112 og 120) og nyplatonismen stor tilslutning. Fremfor alt vokste
kristendommen. De kristnes antall mangedobles i perioden frem til neste århundreskifte. I alle
større byer reises det nå praktfulle kirkebygninger.
49. Så kommer to mektige keisere som makter å snu den negative utviklingen i romerriket.
Aurelianus (270-275) og Diokletian (284-305). Vi vil nå oppholde oss litt ved den siste. Han
var slavesønn. Ved sine fremragende egenskaper tjente han seg opp i hæren. Som keiser var
han den første som bar krone. Han lot seg tiltale som ”dominus” – den tiltale en slave brukte
på sin herre. Som Aurelianus var også Diokletian soldyrker. Til å begynne med er han vennlig
overfor de kristne. Det var en mengde kristne hoffmenn om hans trone og hans kone og hans
datter ble undervist i kristendommen.
50. På sine eldre dager endret han syn på kristendommen. Hans snuoperasjon forklares ved at
han betraktet kristendommen som en trussel mot samfunnsordenen. På dette tidspunkt