Introduksjon av faget - Bibelskolen

252. Mange hadde håpet at Cromwells livsverk skulle føre til å utjevne de kirkelige
motsetningene i England mellom p.d.e.s. den anglikalske og episkopale fløy og p.d.a.s. de
puritanske retninger. Selv om Cromwell i egne rekker hadde en heroisk status vant han aldri
de store masser. Både William Laud og Charles I ble av mange betraktet som martyrer for
Church of England. Etter Cromwells død vant atter anglikanismen innflytelsen ikke minst
gjennom den betydningsfulle Savoy-konferansen i 1661 (§249). Presbyterianerne drives nå ut
av den anglikanske statskirken og gjorde felles sak med independenterne. Dermed ble den
sosiale og teologiske kløften mellom anglikanere og presbyterianere enda større. Selv om
Cromwells historie er en blodig historie, bærer han med rette kalt den moderne
religionsfrihetens grunnlegger. Engelskmennene vil også huske han som den som gjorde
England til en stormakt.
253. Nå kommer atter stuartene på kongetronen i England. Charles I’s sønn, Charles II (1630-
85) blir den første i rekken og regjerer fra det år Cromwell dør (1660) til 1685. Charles II blir
etterfulgt av sin bror James II (1633-1701) som bare regjerer i tre år frem til 1688. Stuarterne
var dårlige konger. De styrte elendig og levde selv et høyst umoralsk liv. Begge sønnene til
Charles I var som sin far katolsksinnede. Og i deres tid innføres høykirkelig gudstjenest på
nytt. Charles II var selv en praktiserende katolikk. Folkets tålmodighet med denne
kongeslekten er nå imidlertid over. I 1688 bryter det ut revolusjon som medfører at William
III av Oranien, James II’s svigersønn, kalles til England og blir konge. Revolusjonen ender
med en toleranseakt i 1689. Her vedtar parlamentet at det skal være religionsfrihet til alle
kristne samfunn – unntagen katolikker. Toleranseakten av 1689 hadde vært en umulighet uten
Cromwells revolusjon 40 år tidligere (§251). Macaulay har nok satt ord på mange
engelskmenns ønske om stuarterne: ”stuartenes av Gud og mennesker forbannede slekt forlot
de britiske øyer for alltid.” Med William III stadfestes CPB på nytt og lar den anglikanske
statskirke bestå. Det var allikevel 400 prester i den anglikanske kirke som av prinsipielle
grunner vegret seg for å avlegge troskapsed til den nye kongen. Disse ble avsatt. Det førte til
en svekkelse av kirken, som særlig ble merkbar ved dennes konfrontasjon med deismen og
andre rasjonalistiske strømninger i den følgende tiden.
254. Gjennom de store omveltninger som England var i gjennom på 1500-1600-tallet ble det
prentet inn i engelskmannens sinn en usvikelig lojalitet, forbundet med ærbødighet både for
sin egen og andres religion (Welle, bd. II s. 37). På dette punkt har engelskmennene videreført
en side ved Luthers lære som i de lutherske land har vært overskygget, nemlig læren om
kirken og øvrigheten. Det er engelskmennene som har fremkjempet religiøs og konfesjonell
frihet i moderne tid, ikke de rene lutherske land (langt mindre de katolske). Engelskmennene
har også lært oss at staten ikke er Guds rike. En grøft som ikke minst den katolske kirke men
også de lutherske fyrster og konger har gått i. Kirken skal ikke styres med sverdet men med
Ordet, statens oppgave er å verne om og sørge for at kristendommen får leve i fred og utfolde
seg. Her svikter det i vår tid.
255. Kvekerne. Georg Fox (1624-91) er grunnleggeren av samfunnet som fikk navnet
kvekere. Han avviser alt seremonivesen, forkastet dåp, nattverd, kirkegang, utarbeidede
prekener og naturligvis hele kirkeinstitusjonen med biskoper, prester, klokkere osv. Han
forkynte livet etter åndens drift i kjærlighet, forsakelse og bokstavlig lydighet mot Kristi bud i
bergprekenen. Hans budskap blir tatt imot med stor gjenklang i folket. Man syntes nok at
profetenes og apostlenes ånd var kommet tilbake. Samlingene var preget av mange merkelige
utslag som hyl og skrik, mange gikk barbent og til dels rev av seg klærne. Retningen fikk
navnet Quaker (herav kveker) etter sine hyppige henrykkelser og krampeanfall. Selv kalte de