Introduksjon av faget - Bibelskolen

Konstantinopel som sto frem med kjettersk lære. Han kom med den lære at Kristus består av
to personer, Guds sønn og Marias sønn. Man kunne ikke si om Maria at hun var Guds mor.
Striden omkring Nestorius ble større enn striden omkring Arius. På konsilet i 451 i Kalkedon
får saken formelt sett sin avslutning i og med Leos sendebrev som legges til grunn for
konsilets avgjørelse: ”Kristus, sann Gud og sant menneske, etter sin guddom født av Faderen
fra evighet og etter sin manndom født av Maria, jomfru og Guds mor, er én person i to
naturer.” Denne lære anerkjennes både av østkirken og vestkirken. Læren ble siden nedfelt i
det såkalte ”Athanasianske symbol”.
131. Oldtidens siste og største pave var Gregor I den store (590-604). Gregor I ble født i 540
og stammet fra en gammel embets-familie. Han gir imidlertid avkall på den ære og prakt som
dette gav han muligheter til. Han gir sitt gods bort til kloster. Selv blir han munk i et kloster
som han bygger i Rom. Etter et ett oppbrudd noen år for en geistlig stilling i Konstantinopel,
vender han atter tilbake til Rom og blir munk. Ganske snart bli han abbed. I 590 velges han til
biskop i Rom. Dette falt ham tungt for hjertet. Selv hadde han ønsket å fortsette som munk og
kanskje bli misjonær blant anglerne. ”Jeg ønsket Rakel, jeg har fått Lea, jeg ønsket å være
Maria, man har gjort meg til Marta.”
132. Teologi og kirkelære hos Gregor I. Som kirkelærer har Gregor hatt en stor betydning.
Hos ham er det man første gang finner tydelig utformet læren om skjærsilden. Denne lære har
hatt umåtelig stor betydning for Den romersk katolske kirke. Den er helt bestemmende for
syne på det kristne liv. Det gjelder for den kristne å opparbeide seg mest mulig fortjeneste
(meritum) ved å synde så lite som mulig og gjøre så mange gode gjerninger som mulig. På
denne måten kan man slippe desto lettere gjennom skjærsilden. Like meget som den kristne
må tenke på dette for sin egen del, må han også forsøke å hjelpe de avdøde som befinner seg i
skjærsilden. Det skjer ved kirkens forbønn for de døde, ved overskytende gode gjerninger og
sjelemesser (messer som leses for de døde). Også læren om messens offer har sine røtter
tilbake til Gregor. Etter hans lære består gudstjenestens vesen i at Kristus ofres (derav navnet
messeoffer) igjen på ublodig vis i det øyeblikk presten nyter brød og vin. Dette offer er en
kraftig hjelp for de stakkars sjelene i skjærsilden. Når det gjelder helgenpåkallelsen har også
Gregor bidratt mye. Denne praksisen fantes imidlertid i kirken før Gregors tid. Gregor fornyet
også gudstjenestens ytre form. Den ambrosianske kirkesang (§ 110) erstattes nå av den
musikalske form som kalles gregoriansk kirkesang. Med dette legger han grunnen for den
katolske kirkemusikken. Menigheten får ikke lenger lov til å synge. Denne oppgaven overdras
til et kor av oppøvde prester. Gregor diktet også salmer. Pavedømmets krav om kirkemakten
hevdes med stor kraft av Gregor. Dersom biskopene ikke var lydige mot ham, betenkte han
seg ikke på å undertvinge dem med krigsmakt. Patiarken i Konstantinopel derimot kunne ikke
godta dette kravet. Dessuten hadde østkirken helt fra midten av 200-talle motsatt seg alle
tilløp til et slikt krav. Gregor hadde ikke store tanker om kirkens fremtid på jorden. Tvert imot
var han viss på at verdens undergang var like rundt hjørnet. Det er en syk og utslitt Gregor
som dør i 604.
Organiseringen av kirken og livet i menighetene
133. Utglidningene bort fra aposteltiden og ordets sterke stilling da, forstsetter med
stormskritt på 300-400-tallet. Enda tydeligere enn før preges kirken av den store masse av
hedninger som gav sin tilslutning til kirken og som tok med sin gamle gudsdyrkelse og
religion. I det hele gikk kirken langt i å tilpasse seg de forskjellige religioner (jfr.
kirkevekstbevegelsen i dag). Kirken selv ville naturligvis ikke si at utviklingen var en