Introduksjon av faget - Bibelskolen

Olivarius Bugge (1764-1849) var en typisk representant for den kirkelige fornyelse (§ 325).
Bugge var i sin ungdom preget av brødrevennenes lære. Senere skrev han en typisk
rasjonalistisk avhandling for den teologiske doktorgraden, men etter at han ble biskop utviklet
han seg i mer bibeltro retning. Han ble en foregangsmann for misjonssaken i Norge. Et
konkret resultat av den kirkelige fornyelse var opprettelsen av Bibelselskapet i 1816.
”Statuttene for selskapet var utformet var utformet i luthersk og kirkelig ånd.” (Gjerde s. 11).
371. Kirkelig lovgivning. I 1814 fikk Norge egen grunnlov (§ 315) med egen lovgivende
forsamling (stortinget). Med § 14 sikres kongen overmyndighet i kirkelige spørsmål og får
lovgivningsmakt i en rekke kirkelige saker. Bl.a. blir alle geistlige kongens embetsmenn (i
dag er det bare biskoper og proster som velges av kongen, dvs. kongen i statsråd =
regjeringen). Eget Kirkedepartement opprettes også i 1814. Slik ble kirken en embetskirke
underlagt statsadministrasjonen. Grunnloven av 1814 fører i praksis ikke til store endringer
for kirkepolitikken. Det er kongen som er kirkens overhode men mer makt blir lagt i stortinget
og kirkedepartementet. Med innføringen av parlamentarismen i 1884 føres kirkepolitikken inn
på et nytt spor og innvarsler for alvor det moderne. Nå brytes reelt kongens makt ikke bare i
kirkepolitiske spørsmål men i politikken overhode.
372. Universitetet i Oslo og det teologiske fakultet. I 1811 ble universitetet i Christiania
opprettet. Det teologiske fakultet ble opprettet to år senere. De to første professorene var
Svend Brochmann Hersleb (1784-1836) og Stener Johannes Stenersen (1789-1835). Herslebs
fagområde var Det gamle testamente og troslære. Stenersen underviste i Det nye testamente
og kirkehistorie. Begge kom til å øve en betydelig innflytelse på studentene. Undervisningen
var bibelsentrert og de kjempet mot den rasjonalistiske teologien. Hersleb var med i ledelsen
av Bibelselskapet fra opprettelsen i 1816 (sml. § 332).
373. Det moderne gjennombrudd. Siste halvdel av 1800-tallet var preget av brytninger
innenfor kirke- og kulturlivet. Innen kirken kom det særlig til å stå strid om
grundtvigianismen. Denne bevegelsen har sitt navn etter dansken Nicolai Fredrik Severin
Grundtvig (1783-1872). Professor Gisle Johnson (§ 364), de konservative prestene og
lekfolket så en alvorlig fare i den. De mente at grundtvigianismen ikke samsvarte med
Bibelen og lutherdommen. De mente grundtvigianismen var alt for kulturåpen og dessuten for
positiv til menneskets natur. Den ble uklar om syndens makt, menneskets forderv og
nødvendigheten av omvendelse og gjenfødelse til nytt liv i Gud. Forfatteren Bjørnstjerne
Bjørnson var særlig påvirket av grundtvigianismen. Men også hos Arne Garborg og Henrik
Ibsen finner vi lignende tendenser. Disse var påvirket av åndsstrømninger ute i Europa som
var i strid med kristendommen. Charles Darwins evolusjonslære og August Comtes
positivisme grep om seg i akademiske kretser. 1874 ble brødrene Ossian og Ernst Sars ansatt
ved Universitetet i Christiania. De var positivister.
374. Den liberale teologi. Den liberale teologi ble først markedsført i Norge av den tidligere
konservative presten Thorvald Klaveness (1844-1915). Tyskeren Friedrich Schleiermacher
(1768-1836) regnes som den liberale teologis far. Han hadde bl.a. studert ved det pietistiske
universitetet i Halle. Her hadde han lært Immanuel Kants rasjonalistiske filosofi og
kristendom å kjenne. Med en rekke skrifter forsøkte Schleiermacher å rettferdiggjøre
kristendommen overfor den moderne vitenskap og filosofi. Han innså at de hittil allment
aksepterte sannheter i Bibelen nå for alvor var på vei ut fra folket. Schleiermachers
”redningsaksjon” ender med en radikal avvisning av Bibelen som Guds ord. Han forsøkte å
forandre og fortolke Bibelen slik at den talte i overensstemmelse med det allment aksepterte
vitenskaps- og kulturideal. Dermed må alt i Bibelen som strider med fornuft og empiri (det