Juristkontakt 9 - 2004

More documents

Recommendations

Info

Darrow lukket fella: «Nå, Mr. Bryan, har du noen gang tenkt over hva som ville skje om jorda stod stille?» «Nei.» «Ikke det? Vet du ikke at den ville smeltet fullstendig?» Kollisjonen mellom bokstavlesning av Bibelen og Kopernikus hadde ført til at Bryan innrømmet at Bibelen trengte fortolkning i lys av moderne vitenskap. Og Darrow kunne fortsette på samme linja. Hva med Jonas i hvalbuken, universets alder (alt skapt 4004 år f. Kr.) og at verden ble skapt på seks dager? Var det dager med 24 timer, etter Bryans mening? Og hadde alle som ikke var på Arken, druknet i Syndfloden? Ja, mente Bryan – «men kanskje ikke fiskene,» la han til, med ny latter til følge. Aktor følte seg uvel da utspørringen hadde vart i to timer. Hva var hensikten med dette? sa han henvendt til dommeren. Bryan ville slett ikke slutte å svare, men den bibeltro dommeren hadde fått nok, og ba Bryan forlate vitneboksen. Men Darrow sa: «Vi er her med det formål å forhindre at hyklere og ignoramuser skal kontrollere utdannelsen i De forente stater – det er alt.» Og 200 journalister rapporterte til hele USA – og alle hadde glemt John Scopes. Han gav senere opp jobben som hjelpelærer, ble geolog og oljeingeniør i Lousiana, med selvbiografi i 1967. Bryan, derimot, fikk en annen skjebne. Han havnet på en vel overdådig kirkemiddag en uke etter rettssaken, tok seg middagslur etterpå – og våknet aldri igjen. Forbudslover stoppet Den prøving av anti-Darwin-loven som ACLU hadde ønsket, kom først i 1968. Da stod en annen lærer, Susan Epperson, frem som prøveklut for en likedan lov i Arkansas, og denne gang for den føderale Høyesterett, med full uttelling. Det var ikke tillatt å forby undervisning i Darwins lære, sa domstolen – og satte forbudsloven til side som statlig innblanding i religion i strid med «The first amendment» til Grunnloven. 18 Juristkontakt 9 • 2004 Dermed var det heller ikke slutt. De religiøse fanatikere endret taktikk og kom tilbake med ny strategi. Den bibeltro «kreasjonismen» ble nå påstått å ha vitenskapelig fundament, kalt «creation science». Det gav grunnlag, sa de, for å kreve like mye skoletid til undervisning i dette, og to av USAs stater (Arkansas og Lousiana) vedtok slike lover. ACLU kom igjen på banen, sammen med mange profesjonsorganisasjoner, også religiøse, og i en ny rettssak – kalt «Scopes II», selvsagt – ble også denne loven erklært grunnlovsstridig. Den lokale dommer, William R. Overton, skrev så glimrende premisser at de ble trykket i sin helhet i tidsskriftet «Science»! Arkansas hadde nå fått ny og mer liberal guvernør – Bill Clinton – og staten «Var det ikke den sterkeste som ifølge teorien skulle overleve – og som også fortjente å overleve? «Survival of the fittest» ble fort til påståtte vitenskapelige teorier om hva man skulle og burde gjøre med de mindreverdige.» anket ikke. En tilsvarende sak i Lousiana, med samme utfall, anket staten til Høyesterett. Og dermed var det slutt: U.S. Supreme Court satt i saken «Edwards vs. Aguillard», 1987, stopper for «like-myetid-til-oss» kravet fra fundamentalistene. Det hører med til historien at i alle fall staten Arkansas’ justisminister og advokater ikke la sjela si i saken. De fant fundamentalistenes krav både fjollete og faglig ubehagelig. Overlevelse eller undergang Ser man denne skole-kirke-striden i historisk sammenheng, har saken definitivt andre sider. Darwins lære gav nesten umiddelbart utslag i andre teorier – og lover – av helt annen og jordnær valør. Var det ikke den sterkeste som ifølge teorien skulle overleve – og som også fortjente å overleve? «Survival of the fittest» ble fort til påståtte vitenskapelige teorier om hva man skulle og burde gjøre med de mindreverdige. Darwins teori er ingen lov som f.eks. loven om tyngdekraften. Den er en «lov» som nærmest, og med tilstrekkelige misforståelser, kan kaste menneskene ut i en evig cup-kamp. En art får for mange barn i forhold til ressursene. Alle kan ikke overleve og få barn selv. Naturens luner gjør noen bedre skikket enn andre, og det er disse «andre» som dør ut, ikke fordi noen har bestemt det, men fordi omgivelsene («miljøet») sørger for dette selv. Det begynner med tilfeldighet og ender med lovmessighet – og denne lovmessigheten fører til endring av egenskapene til dem som passer best. Evolusjonen skaper på denne måten nye arter, ikke bare endring av de gamle. Vi har alle et felles opphav, og det trengs ingen høyere makt for å skape noe nytt av det eksisterende materiale – heller ikke mennesker. Systemet er mekanisk, formålsløst og sikter aldri bevisst mot å gjøre noen arter mer høyverdige enn andre. Og altså – mye er «medfødt». Født til kriminalitet? For juristene ble italieneren Lombrosos teorier om den fødte forbryter godt kjent fra tidlig 1900-tall. Man kunne gjenkjenne forbrytertypen, forklarte Lombroso – buskete øyenbryn, fremstående hake, store ører, høye kinnben, skjeve øyne og mye annet – alt fra tidlig barndom. Og man kunne ta sine forholdsregler mot slike uforbederlige misfoster – ingen grunn til å forbedre levevilkår eller utdannelse for dem, nei. De som vokste til i frihet, kunne bare ende på ett sted – i fengsel og politiets annaler. Se særlig godt etter tatoveringer, sa Lombroso – og er det ikke slik at en prostituerts stortå har et ekstra stort mellomrom mot de andre tær, og at forbrytere ikke rødmer og er nesten ikke føler smerte? At kriminelle egenskaper var medfødte, fikk også gjenklang i skjønnlitteraturen – både i Bram Stokers «Dracula» og i Leo Tolstoys «Oppstandelse» (1899). Tolstoys frustrasjon var at vitenskapen alltid så ut til å støtte eksisterende institusjoner. Hans talerør i boka, prins Nekhlioudov, leste Lombroso og hans medhjelperes verker, men fant ikke de svar han var ute etter. «Men jo mer han leste, jo mer skuffet ble han… Vitenskapen svarte på tusen utspekulerte og subtile spømål som hadde med straffelovgivning å gjøre, men ikke på det spørsmålet som han lette etter. Hvordan kan det ha seg at noen mennesker tror de har rett til å innesperre, pine, forvise, pryle og drepe andre mennesker når disse andre menneskene er akkurat lik de som piner, pryler og dreper. Og han ble svart med lange utredninger om mennesket har en fri
vilje eller ikke.» (Tolstoy: «Oppstandelse», Solum forlag, 1991, II/119). Og burde man ikke sterilisere mindreverdige, het det noe senere. Steriliseringslovene kom, og de overlevde godt både i diktaturer og demokratier, også i USAs høyesterett. «Tre generasjoner med imbesile er nok,» skrev høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes i saken om Virginias sterilisasjonslov (Buck vs. Bell, 1927). Og den som tror at Norge var særlig bedre, anbefales å lese professor Aslak Syses artikkel i Kritisk Juss 2001 s. 35–60. Så historien om William Jennings Bryan og hans engasjement for anti- Darwin-loven er sosialt sett en annen. Han ville stanse den utbredte oppfatning av at de mindreverdige skulle ofres både i sosiallovgivning, i krig og i annet offentlig liv – inklusive arbeidsliv. Sosial urett skulle aldri få være i fred under henvisning til at den bare representerte en uvegerlig konsekvens av en påstått naturlov – Darwin eller ikke. «Skrell bort det kulturelle lag» Det er jo oss det, ikke sant? Faktum er i alle fall at sosialdarwinismen fortsatt er et ganske hett tema, både i forskning og politikk, i den århundregamle jakten på svaret på spørsmålet om vi er deterministisk styrt eller ikke. De mest lesverdige tilhengere og opponenter er faktisk ganske berømte vitenskapsmenn og -kvinner, på helt ulike felt. Et pussig poeng er at de ofte henter sitt fagmateriale hos ganske særegne arter. Edmund O. Wilson, som ekspert på maur, startet den nye tid med sin bok «Sociobiology» i 1975. Stephen Jay Gould, ekspert på øgler og fossiler, holdt i en liten mannsalder på som ihuga darwinist og samtidig arg motstander av alle forsøk på å trekke slutninger fra Darwin og til svar på etiske spørsmål. Og selv bananflua har tjent som modell for «slutninger» til påstått medfødt menneskelig adferd og avvik både her og der, sist i Randy Thornhill og Craig Palmers: «A Natural History of Rape» (2000), der de hardnakket skulle bevise at seksuell tvang har et biologisk opphav – voldtekt som en darwinistisk konsekvens av kampen for å få avkom. Og når hun ikke vil, så … Hilsen Darwin! «Skrell bort det kulturelle lag, og hva har du?» heter det i en overskrift fra debatten om «Den kulturelle ape» (The Sciences, mai/juni 2000). Det er selvsagt genene som står i fokus i dag. Kunnskapen om dem skal gi moralske svar, veilede i bioteknologi og rasespørsmål, til og med kanskje strafferett, hindre oss i eller tillate oss å tukle med naturen – og mye annet. Arven er med oss fortsatt, også med en oppfordring til at en god gjerning fortjener gjengjeld, i alle fall mellom slektninger. «Thanks for the Genes, Dad!» het det i en Calvin Klein-annonse, som viste mønsterbarn som ville gi faren bukser til farsdagen. (Du skjønte den? «Jeans» som takk for hans «Genes»!). Også våre holdninger og iboende egenskaper er et resultat av «et naturlig utvalg», påstår mange, og Den unge læreren John T. Scopes ble i 1925 anklaget for brudd på en delstatslov som forbød undervisning i Darwins utviklingslære. Han tilsto, men ble frikjent (foto: Bettmann/CORBIS). glemmer i sin vitenskapelige forfjamselse at det at en egenskap er arvet, ikke forteller noen ting om den kan repareres av oss selv. Det er all grunn til å advare. Stephen Jay Gould (1941-2002) fikk i 1982 den amerikanske kritikerprisen for sin bok om alle tragedier, vitenskapelige og sosiale, som hadde fulgt med intelligenstestingen («The Mismeasure of Man»). Han fant en av de kvinner som ble sterilisert med tvang i 1928. Doris Buck, da i 70årene, fortalte Gould at hun som ungdom ble fortalt at hun bare hadde vært på sykehus for en blindtarmoperasjon. Hun giftet seg med rørleggeren Matthew, men fikk ingen barn. Tre sykehus ble konsultert, og ingen av dem oppdaget steriliseringen. Den hadde hun først nå som pensjonist blitt klar over. Hennes følelser må kanskje regnes som ingenting, skriver Gould, sammenlignet med millioner av krigsdøde. «Men kan man egentlig måle smerten ved en enkel ufullbyrdet drøm, håpet til en forsvarsløs kvinne stjålet av offentlig makt i ideologiens navn for å gjøre en rase ren?» spør han. «Jeg brøt sammen og gråt,» sa Doris. «Min mann og jeg var helt desperate etter barn. Vi var gale etter dem. Jeg visste aldri hva de hadde gjort med meg.» Ikke tro at selve prinsippene bak dette er borte. Men man må se nøye etter, for de skjules godt og effektivt i fagmiljøenes maktspråk. Og nei – jeg nevnte ikke barnevernet med ett ord! Juristkontakt 9 • 2004 19
Page 1 and 2: MEDLEMSBLAD FOR NORGES JURISTFORBUN
Page 3 and 4: Juristkontakt 9/04 6 16 20 38 32 Å
Page 5 and 6: NJ-kommentaren Fagforeninger, parti
Page 7 and 8: Advokat Gøsta Thommesen mener båd
Page 9 and 10: - Driv i Danmark Gøsta Thommesen e
Page 11 and 12: Tips til redaksjonen sendes på e-p
Page 13 and 14: Politifolk med i T5PC Det særskilt
Page 15 and 16: VAN BAEL & BELLIS The complete up-t
Page 17: den tre år yngre jurist og politik
Page 21 and 22: ten Mikail Saakasjvili og hans koal
Page 23 and 24: Ny stilling eller adresse? Medlemsn
Page 25 and 26: En «vanskelig samtale» er en samt
Page 27 and 28: • Unngå «hvorfor»-spørsmål,
Page 29 and 30: Kommunenes Sentralforbund, fremhold
Page 31 and 32: latelse til at disse kringkastes, j
Page 33 and 34: Sampson Brass er en beryktet sakfø
Page 35 and 36: sakfører i familien. Og jamen har
Page 37 and 38: uten at dette var bestridt overhode
Page 39 and 40: petanse for politijuristene, hadde
Page 41 and 42: KONTORFELLESSKAP - KOLBOTN Vi har i
Page 43 and 44: A D V O K A T F I R M A E T H A R R
Page 45 and 46: Dommerfullmektig Ved Alstadhaug tin
Page 47 and 48: 0Sivilombudmannen har som oppgave
Page 49 and 50: (NJ-logo) Norges Juristforbund Kris
Page 51 and 52: UNDERTEGNEDE MELDER SEG PÅ FØLGEN
Page 53 and 54: annen stilling i kommunen. Arbeidsa
Page 55 and 56: svake. Mulighetene for å overprøv
Page 57 and 58: Holtebu, Hans Arne, konsulent, Oslo
Page 59 and 60: What’s in it for me? - medlemstil

Juristkontakt 9 - 2004

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?