Juristkontakt 9 - 2004

More documents

Recommendations

Info

SIVILOMBUDSMANNEN «Det er uklart nøyaktig hvilke innvendinger som ble rettet mot A, og denne uklarheten blir ikke mindre når vedtaket samtidig gir uttrykk for at ønsket om å løse ham fra vervet, opplyses ikke å ha sammenheng med de sakene A har arbeidet med, de initiativ han har kommet med i den forbindelse, og den konstruktive kritikk han har kommet med i bygningsrådet.» munestyret som oppnevner barnerepresentanten, og den selvstendige stilling i forhold til kommunen barnerepresentanten er ment å ha, tilsier etter min mening at funksjonen må anses å være et kommunalt verv. Rettsgrunnlaget for å løse barnerepresentanten fra sitt verv Som nevnt foran, kan jeg ikke se at funksjonen som barnas representant kan anses som en stilling eller et ansettelsesforhold. Av dette følger det at arbeidsrettslige regler om stillingsvern ikke kommer til anvendelse på funksjonen som barnerepresentant. Spørsmålet er så hvor lang periode barnerepresentanten er oppnevnt for og hvilke vilkår som må være oppfylt for å løse representanten fra vervet. Plan- og bygningsloven § 9-1 sier ikke noe om noen av disse spørsmålene. Kommunen har lagt til grunn at kommunestyret sto fritt til «når som helst å utpeke en annen representant». Jeg oppfatter det også slik at fylkesmannen mener at avgjørelsen om å løse barnerepresentanten fra vervet beror på kommunens frie skjønn. Det følger av kommunens retningslinjer for barnerepresentanten pkt. 2 at kommunestyret «ved begynnelsen av hver valgperiode [skal] utpeke barnas representant med stedfortreder». Miljøverndepartementets rundskriv T-4/98 gir anvisning på en tilsvarende løsning, men sier i tillegg at kommunestyret da skal gis anledning til å stadfeste eller endre valg av barnerepresentant. I NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging er det under pkt. 16.3.12 Barn og unge, uten forbehold lagt til grunn at barnerepresentanten er oppnevnt for fire år av gangen. Jeg forstår kommunens retningslinjer og rundskrivet slik at når kommunestyret ved begynnelsen av hver valgperiode skal peke ut ny barnerepresentant (eller gjenvelge den gamle), er forutsetningen også at kommunestyret ikke ellers under funksjonsperioden kan kalle tilbake mandatet fra den personen som ble utpekt, uten at det foreligger særlige omstendigheter som gjør dette påkrevet. Det ville etter min mening harmonere dårlig med formålet om å gi barn og unge et effektivt talerør, dersom kommunestyret skulle stå helt fritt til å peke ut en ny barnerepresentant i funksjonsperioden. Dette ville lett kunne fremstå som en sanksjon mot barnerepresentantens utførelse av vervet. Det kan imidlertid være tvilsomt hvilke særlige omstendigheter som tilsier at barnerepresentanten kan løses fra vervet. Det synes ikke å foreligge noen praksis som belyser dette. Det må være et ledende synspunkt at innehaveren kan løses fra vervet dersom vedkommende går ut over mandatet for vervet eller 30 Juristkontakt 9 • 2004 ikke i tilstrekkelig grad oppfyller det. Også dette utgangspunktet kan reise vanskelige avgrensningsspørsmål, både i forhold til hva mandatet innebærer og i forhold til måten vervet skjøttes på. Det ligger bl. a. en fare i at arbeidsmåten kan medføre en uakseptabel rolleblanding, men med den modell lovgiver har valgt for barnerepresentantordningen – at det skal være en ansatt i kommunen – mener jeg det skal svært mye til for å si at barnerepresentanten blander sine ulike roller på en slik måte at vedkommende må fratas vervet. Jeg kan vanskelig komme med en nærmere konklusjon om hvilke vilkår som må oppstilles. Det sentrale er imidlertid å få frem at jeg ikke kan være enig med kommunen og fylkesmannen i at kommunen hadde et «fritt skjønn» til å utpeke en annen barnerepresentant i løpet av oppnevningsperioden. Jeg finner grunn til å understreke at når kommunen ikke står fritt til å løse barnerepresentanten fra vervet under funksjonsperioden, er det ikke først og fremst fordi den utpekte representanten har en «rett» til å inneha vervet. Det viktige her må være forutsetningen om at barn og unge skal ha reell medbestemmelsesadgang i planprosessen. Saksbehandlingen – sammenfatning På bakgrunn av sakens spesielle karakter, finner jeg det uheldig at kommunestyret avgjorde saken etter en så kort saksbehandlingsprosess. Det burde ha foreligget en bedre saksutredning, og det måtte ha vært tilstrekkelig å behandle saken etter ordinær innkalling, slik at den enkelte kommunestyrerepresentant fikk anledning for å sette seg inn i det eksakte grunnlaget for å frata A vervet. Sett under ett fremstår saksbehandlingen i dårlig harmoni med de kravene til forsvarlig saksbehandling, som følger av kommuneloven og ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper. Jeg finner likevel ikke grunnlag for å si at vedtaket om å frata A vervet var ugyldig. Etter det opplyste var det ingen av representantene som krevde behandlingen av spørsmålet utsatt under kommunestyremøtet. Spørsmålet om å løse A fra vervet ble dessuten tatt opp på nytt i forbindelse med kommunestyrets behandling av lovlighetsklagene. Ved voteringen falt et forslag om å gi A tilbake vervet med 40 mot 5 stemmer. Det må derfor konkluderes med at kommunestyret opprettholdt sin opprinnelige vurdering av saken, også etter at det var anledning til å overveie saken på nytt og etter at saken var blitt kjent blant allmennheten. Jeg finner heller ikke grunnlag for å kritisere at kommunen behandlet saken i et åpent kommunestyremøte og med pressen til stede. Kommunestyremøtene skal som utgangspunkt være offentlige, jf. kommuneloven § 31 nr. 1, og det kan også gis til-
latelse til at disse kringkastes, jf. § 31 nr. 2. Unntaket i lovens § 31 nr. 3 siste punktum antas ikke anvendelig, idet vilkåret om «personalsaker» ikke kan antas å omfatte saker om avløsning fra offentlige verv. At det under behandlingen av slike saker fremkommer forhold som er ufordelaktige for den saken gjelder, kan ikke endre dette. Jeg minner her om at det sentrale i slike saker ikke er hensynet til den som innehar vervet, men den offentlige interesse i at vervet blir skjøttet på en god måte. Det er heller ikke grunn til å kritisere kommunen for at A ikke fikk redegjøre for sitt syn på saken under kommunestyrets møte. Kommunestyrets behandling av sakene skjer på bakgrunn av det saksfremlegget administrasjonen, eventuelt ordføreren, har utarbeidet, og ved et alminnelig ordskifte mellom kommunestyrerepresentantene med påfølgende avstemning. Andre enn kommunestyrets medlemmer har som utgangspunkt ikke talerett, se Bernt/Overå/Hove: Kommunalrett, 4. utg. s. 264. Denne modellen forutsetter imidlertid at saksfremlegget, som kommunestyret skal treffe sin beslutning på grunnlag av, fremstiller de kryssende hensyn på en grundig og balansert måte. Begrunnelsen for vedtaket Da saken ikke gjelder et enkeltvedtak, kommer ikke forvaltningslovens bestemmelser om begrunnelse til anvendelse, og kommunens begrunnelsesplikt beror på allmenne regler om god forvaltningsskikk. Den begrunnelsen som gis, bør være avpasset sakens karakter. Da denne saken gjelder spørsmålet om å fjerne en person fra et verv han er plassert i for å ivareta barn og unges interesser, tilsier både hensynet til innehaveren selv og hensynet til allmennheten at det gis en begrunnelse for vedtaket. Begrunnelsen i denne saken ble gitt ved ordførerens innstilling til kommunestyret. Siden kommunestyrets flertall tiltrådte ordførerens innstilling uten særmerknader, må det legges til grunn at innstillingen var dekkende for flertallets syn. Innvendingene som ble rettet mot A i kommunestyrets vedtak, var at han ved utførelsen av vervet som barnas representant «skadet kommunens omdømme» og at hans «konfrontasjonslinje» skapte et «arbeidsmiljø ingen er tjent med». Begrunnelsen er således ikke knyttet opp til barnerepresentantens mandat, men oppfattes å være knyttet til hans arbeidsform. Over har jeg uttalt noe generelt om barnerepresentantens arbeidsform og tar som utgangspunkt at barnerepresentanten selv må kunne velge den arbeidsform som etter vedkommendes mening best oppfyller mandatet. Barnerepresentanten har samtidig et ansvar for at det arbeides på en måte som inngir tillit og gjennomslagskraft. Det ligger i selve rollen lovgiver har tiltenkt barnerepresentanten at han kan – og etter omstendighetene skal – tale barn og unges sak med en viss styrke. Det må kunne sies at barnerepresentanten misligholder sitt verv dersom han unnlater å tale barn og unges sak der det er saklig grunnlag for det. Under henvisning til dette og til den spesielle stillingen barnerepresentanten har i plan- og bygningsforvaltningen – talsmann uten avgjørelsesmyndighet – og til det generelle ønsket om å styrke denne rollen, mener jeg at det skal mye til å fjerne en slik representant pga vedkommendes arbeidsform. På denne bakgrunn finner jeg begrunnelsen for vedtaket mangelfull og lite konkret. Det er ikke konkretisert på hvilken måte A «skadet kommunens omdømme» eller var «konfliktska- SIVILOMBUDSMANNEN pende». Ut fra den begrunnelsen som er gitt, er det ikke er mulig å ta stilling til om As måte å utføre vervet på, var så uskjønnsom at den var i strid med forutsetningen for ordningen. Det er uklart nøyaktig hvilke innvendinger som ble rettet mot A, og denne uklarheten blir ikke mindre når vedtaket samtidig gir uttrykk for at ønsket om å løse ham fra vervet, opplyses ikke å ha sammenheng med de sakene A har arbeidet med, de initiativ han har kommet med i den forbindelse, og den konstruktive kritikk han har kommet med i bygningsrådet. Det kan også reises spørsmål ved om kommunens ansvar som arbeidsgiver for sine ansatte er et relevant hensyn i spørsmålet om å tilbakekalle barnerepresentantens verv. Ordførerens saksfremlegg nevner ikke uttrykkelig «rolleblanding» som begrunnelse. I gruppeledernes notat ble A gitt «tilbud» om å trekke seg «frivillig», og det ble fremholdt at dette kunne begrunnes med at rollene som plankonsulent og som barnas representant ikke lot seg forene i det kommuneplanarbeidet som skulle igangsettes. Da saksfremlegget henviser til dette notatet, må det forstås slik at kommunen mente at rollekombinasjonen var en del av begrunnelsen for å løse A fra vervet. Som nevnt over, er faren for rollekonflikter i forhold til hovedstillingen noe kommunestyret bør legge betydelig vekt på når barnerepresentant utpekes. Da A ble utpekt, var han ansatt som plankonsulent hos helse- og sosialsjefen i kommunen. Denne stillingen hadde han så vidt jeg forstår, hatt i mange år. Jeg må derfor legge til grunn at kommunestyret var kjent med de rollekonflikter som eventuelt kunne oppstå. Det kan ikke utelukkes at det underveis i barnerepresentantens funksjonsperiode inntrer særegne forhold som gjør kombinasjonen mellom hovedstillingen og rollen som barnerepresentant så problematisk at det er på sin plass å utpeke en ny. Det bør likevel kreves at det dreier seg om omstendigheter som er nye i forhold til det som forelå på utpekingstidspunktet, og at det gjøres rede for disse i kommunens vedtak. Det er i det aktuelle vedtaket ikke redegjort for hvilke nye forhold som gjorde kombinasjonen av oppgaven som barnerepresentant og stillingen som plankonsulent hos helse- og sosialsjefen, uforenlige. Min kontroll med forvaltningen er basert på en gjennomgang av sakens dokumenter, og det er den skriftlige begrunnelsen som jeg her har foretatt en vurdering av. Jeg finner den mangelfull i forhold til de krav som må være oppfylt for å avløse en barnerepresentant før mandatperioden løper ut. Den nærmere vurdering av As arbeidsmåte og holdbarheten av kommunens innvendinger mot ham, har jeg ikke muligheter for å gå inn på. Konklusjon «Jeg har kommet til at det er flere feil og svakheter i kommunens saksbehandling. Jeg kan likevel ikke se at kommunestyrets beslutning om å løse ham fra vervet var ugyldig. På bakgrunn av dette og på bakgrunn av at As funksjonsperiode uansett ville løpt ut sammen med kommunevalgperioden 1999-2003, er det ikke grunnlag for å be kommunestyret eller fylkesmannen å behandle saken på nytt. I stedet ber jeg fylkesmannen og kommunen å merke seg de synspunkter på barnerepresentantordningen jeg har redegjort for over.» Juristkontakt 9 • 2004 31
Page 1 and 2: MEDLEMSBLAD FOR NORGES JURISTFORBUN
Page 3 and 4: Juristkontakt 9/04 6 16 20 38 32 Å
Page 5 and 6: NJ-kommentaren Fagforeninger, parti
Page 7 and 8: Advokat Gøsta Thommesen mener båd
Page 9 and 10: - Driv i Danmark Gøsta Thommesen e
Page 11 and 12: Tips til redaksjonen sendes på e-p
Page 13 and 14: Politifolk med i T5PC Det særskilt
Page 15 and 16: VAN BAEL & BELLIS The complete up-t
Page 17 and 18: den tre år yngre jurist og politik
Page 19 and 20: vilje eller ikke.» (Tolstoy: «Opp
Page 21 and 22: ten Mikail Saakasjvili og hans koal
Page 23 and 24: Ny stilling eller adresse? Medlemsn
Page 25 and 26: En «vanskelig samtale» er en samt
Page 27 and 28: • Unngå «hvorfor»-spørsmål,
Page 29: Kommunenes Sentralforbund, fremhold
Page 33 and 34: Sampson Brass er en beryktet sakfø
Page 35 and 36: sakfører i familien. Og jamen har
Page 37 and 38: uten at dette var bestridt overhode
Page 39 and 40: petanse for politijuristene, hadde
Page 41 and 42: KONTORFELLESSKAP - KOLBOTN Vi har i
Page 43 and 44: A D V O K A T F I R M A E T H A R R
Page 45 and 46: Dommerfullmektig Ved Alstadhaug tin
Page 47 and 48: 0Sivilombudmannen har som oppgave
Page 49 and 50: (NJ-logo) Norges Juristforbund Kris
Page 51 and 52: UNDERTEGNEDE MELDER SEG PÅ FØLGEN
Page 53 and 54: annen stilling i kommunen. Arbeidsa
Page 55 and 56: svake. Mulighetene for å overprøv
Page 57 and 58: Holtebu, Hans Arne, konsulent, Oslo
Page 59 and 60: What’s in it for me? - medlemstil

Juristkontakt 9 - 2004

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?