Juristkontakt 9 - 2004

uten at dette var bestridt overhodet.
En vanlig bildemontasje hadde holdt
lenge. Dette burde vært avklart på forhånd.
Likeledes er det uinteressant med
en omfattende redegjørelse for politiets
omfattende arbeid for å sirkle inn en mistenkt.
Mange aktorer bruker lang tid på
minutiøse gjennomganger av hva som
førte til at N.N. til slutt ble mistenkt.
Ofte er dette bortkastet. Spørsmålet kan
være: Hvem skjøt/stakk/sparket? Var det
med vilje? Hva ble følgen?
Men hvorfor avskjærer ikke retten
unødig bevisførsel? Grunnene er flere,
bl.a. at «vitnet er for hånden», dvs står på
gangen (jfr strprl § 292), faren for unødige
saksbehandlingsanker med risiko for
opphevede dommer, risikoen for innsigelser
om at «retten har bestemt seg» og
kanskje til og med på grunn av så stramt
tidsskjema at behandlingen av avskjæringsspørsmålet
mer enn oppveier tiden
det tar å høre vitnet. Uansett er det trolig
mye å hente her, uten at det går ut over
en verdig og samvittighetsfull rettsbehandling.
Nylig opplevde jeg for øvrig at
en aktor insisterte på at retten skulle høre
et vitne utelukkende fordi vitnet hadde
«reist så langt».
Etter å ha arbeidet over 17 år i domstolene
har jeg praktisk talt bare gode erfaringer
med meddommere. Men det er et
tankekors at mens straffesakene blir mer
omfattende og mer vanskelige å administrere,
og temaet for saken (tiltalen) mer
omfattende og sammensatt, er kravene til
meddommeres egnethet svekket gjennom
krav om helt andre kriterier enn egnethet
og dyktighet. Nå fremheves det f.eks. alder,
kjønn, etnisitet og geografi som viktige
kriterier for utvelgelse. Dette behøver
naturlig nok ikke innebære noen motsetning,
men kan innebære en renonsering av
det viktigste, nemlig dyktighet på bekostning
av andre, angivelig viktigere kriterier.
Livserfaring bør f.eks. ikke være noe
minus, slik man tidvis får inntrykk av.
Jeg ser ingen fornuftig grunn til engang
å tenke på å droppe meddommerelementet,
hverken i tingrett eller i ankeinstansen.
Meddommere er absolutt
ikke sand i maskineriet. Dyktige meddommere
er et verdifullt element og god
hjelp for dommeren. Det får ikke hjelpe
at domskonferanser tar sin tid. Ordningen
med legfolk har også en folkepedagogisk
funksjon. Den jevne kvinne og
mann blir ikke så lett offer for vulgæragitasjon
om at domstolenes avgjørelser
styres av usaklige hensyn eller at domstolene
er for lemfeldige. (Noe annet er
at juyordningen helt har overlevd seg selv
og kun har en slags nostalgisk symbolverdi.
Det bør være et tankekors at stort
sett alle saker hvor man i ettertid har
ment at en fellende dom var feilaktig,
snakker om en juryavgjørelse).
Jeg mener det er overdrevent å henge
det (nesten) frie forsvarervalg ut som er
kilde til forsinkelse i straffesakssystemet.
Den største proppen ligger på underbemannet
og overarbeidet politi/påtale-
MENINGER
myndighet. Det er f.eks. forbausende å
høre politikere som er svært fornøyd med
fristreglene for når en straffesak skal iretteføres
(jfr strprl § 275) fordi nå er
«denne proppen i systemet borte», slik
det for en tid siden ble uttalt på TV.
Fristen regnes som kjent fra saken, dvs
tiltalen/siktelse, «kom inn til» retten. Det
burde også interessere hvor lenge etterforskingen
pågår før tiltale/siktelse tas ut
og sendes retten for berammelse. Det
burde også interessere hvilke saker som
kommer lengre bak i køen når noen saker
skyves frem. Totalt sett blir faktisk ikke
alle saker avviklet raskere ved fristregler
for enkelte typer saker.
Hovedregelen bør være én forsvarer,
ikke to. Slik er det også i de aller fleste
saker. Men det kan være svært tidsbesparende
om forsvarer får anledning til å
splitte opp arbeidsoppgavene, slik at en
forsvarer behandler en avgrenset del,
f.eks. inndragning.
I enkelte store, kompliserte saker bør
det være kurant med to forsvarere. Dette
kan rasjonalisere betydelig og vil heller
ikke nødvendigvis innebære at timetallet
øker totalt sett.
Juristkontakt 9 • 2004 37