4 - Norsk Lokomotivmannsforbund

for Supertanker
ker om. Samtidig opplevde vi for kort
tid siden at signalanlegget på Oslo S
og nabostasjonene takket for seg ved
middagstid en helt vanlig torsdag. De
av oss som var i området i arbeidstøy
den dagen, opplevde ikke akkurat noen
jernbane for framtiden, for å si det slik.
Når da hele Østlandet blåste overende
bare en drøy uke etterpå, hadde liksom
fjorårets snøproblematiske vinter bare
skiftet karakter til vårtrøbbel, og denne
vinterens forholdsvis udramatiske trafikkavvikling
fikk seg et kraftig skudd
for baugen. Mediene var selvsagt ikke
nådige overfor Jernbaneverket, og nok
en gang måtte man ut og forsvare den
elendige infrastrukturkvaliteten.
I en slik setting er det beundringsverdig
offensivt å gå ut med presentasjonen
av «En jernbane for fremtiden». Nå
opererer man riktignok med et tredveårsperspektiv
i rapporten, men allikevel
er dette en rapport som garantert vil
bli tatt fram og lest etter hvert som pro­
sjekter presenteres og – forhåpentligvis
ikke – skrinlegges. Men igjen ligger
ansvaret hos bevilgende myndigheter,
og det er jo nesten snålt å lese at det er
Fremskrittspartiet som framstår som de
mest utbyggingsvennlige i denne sammenhengen.
Stortingets sammensetning
etter valget i 2013 vil i aller høyeste
grad ha betydning for hvordan vei­ og
jernbaneutbyggingen vil se ut i tiden
framover. Det ville være synd å si at
det stilles for store forhåpninger til den
sittende koalisjonen, til det har vel ikke
den sittende samferdselsministeren
vist nok handlekraft i forhold til de
skrikende behovene om vedlikehold og
nybygging.
En søndag i begynnelsen av april satt
jeg og snakket lenge med en kollega
fra NSB i Oslo på Ål stasjon, vi hadde
en god pause begge to, og samtalen var
konstruktiv, hyggelig og god. Vi er i
samme alder, og begynte sånn omtrent
samtidig som lokførere. Utover det har
vi bare vært på hils når vi har møttes.
Det er interessant hvordan lokførere
treffes og snakkes på tvers av selskapsgrensene,
bare for å oppdage at man har
det samme grunnsynet på både det ene
og det andre. I slike sammenhenger diskuteres
ofte a) sikkerhetstjeneste eller
b) jernbanens framtid, eller c) jernbanens
– og dermed ens egen – nære historie.
Konklusjonen på vår samtale ble
ganske enkelt at Jernbaneverkets visjoner,
og egne selskapers visjoner nok har
en mulighet for å bli gjennomført i sin
helhet med den rette regjeringen, men
antagelig etter vår avgang. Vi vil aldri
oppleve å kjøre som aktive lokførere
på dobbeltspor i triangelforbindelsen,
og heller ikke noen tunell under Krokskogen
til Hønefoss. Det vi derimot vil
få oppleve er splitter nye Flirt­sett som
kjører på de samme saktekjøringene
som i dag. I mange år framover.
Det er da noe.
LOKOMOTIVMANDS TIDENDE NR. 4 – 2011 7