Les mer om masteroppgaven - RBUP Øst og Sør

NPM bygger på ideen om at profesjonene ut fra egeninteresse først og fremst er opptatt av å
utvide egne områder med flere penger og mer folk (Sehested, 2002, s. 1516). Profesjonenes
interesser blir på denne måten definert som særinteresser som må holdes i sjakk av en styrket
økonomisk/adminstrativ ledelse. Et sentralt element i NPM er disiplinering av arbeidsstyrken
(Hood, 1991, s. 5), bl.a. gjennom produksjonskrav (Øgård, 2005, s. 29). Dette gjelder også for
de profesjonelle. Profesjonsstandarder opprettholdt av profesjonenes egenkontroll erstattes i
stor grad med styring gjennom resultatmåling (Hood, 1991, s. 4). Det er derfor ikke så rart at
styringsformen er blitt opplevd som fremmed og til dels krenkende. Sehested (2002) skriver at
NPM kan forstås som krig mot de profesjonelle og at reaksjonene i utgangspunktet var sterke
i hele Europa. NPM-tenkningen førte til brudd i dialogen med fagfeltet. Mens opptrappings-
planen var utviklet gjennom diskusjoner med fagfeltet over hele landet og bygget på en felles
forståelse av virkeligheten, var det nå forbudt med direkte dialog mellom myndigheter og
fagfelt – alt skulle gå gjennom helseforetakene (Gjertsen, 2007). Dette representerte et brudd
med feltets historie som hele tiden hadde vært preget av nær kontakt med politiske
myndigheter og solid forankring i et samfunnsoppdrag (Sommerschild & Moe, 2005).
Etter hvert kan det se ut som det utviklet seg to nærmest parallelle styringslinjer. Helse-
foretakene la vekt på økonomi/antall tiltak og kvantitative mål, mens Helse og
omsorgsdepartements (HODs) avdeling for psykisk helsevern og Helsedirektoratet ga faglige
føringer for å styrke en likeverdig faglig praksis på tvers av BUPene og øke faglig kvalitet på
grunnlag av best praksis. Disse ble sjølsagt også formidlet via RHFene, men samtidig økte
den direkte kontakten på ny mellom fagfelt og helsemyndigheter. Veileder for poliklinikker i
psykisk helsevern for barn og unge (Helsedirektoratet, 2008) ble laget av R.BUP på oppdrag
fra Helsedirektoratet, i samarbeid med klinikere som jobber i BUP, men uten deltakelse fra
RHFene.
Styringsrasjonaliteten i BUP må derfor forstås som en komplisert kombinasjon av føringer for
bedre tilgjengelighet og faglig kvalitet i arbeidet, føringer for oppnåelse av måltall og føringer
for økonomisk effektivitet, de siste i hovedsak fra RHF-ene. Noen føringer kan dra i samme
retning, som vekten på tilgjengelighet og måling av ventetider, mens andre kan stå i
motsetning til hverandre, som vekt på økt samhandling (som kan være tidkrevende å få til)
kombinert med krav om et stadig høyere antall daglige tiltak pr. behandler. Stor vekt på
kvantitative mål har bidratt til at disse i stor grad er blitt oppfattet som noe som kommer
utenfra. Både det å sette diagnoser, sende epikriser og utforme individuelle planer er deler av
25