Wilbeks verden - trenerforeningen.net

Tekniske problemer
Teknisk direktør, sportsdirektør, sportssjef, manager. Kall det hva du vil, men rollen diskuteres
heftig, både i Norge og i resten av fotball-Europa.
Av Ivar Thoresen
I England har flere av toppklubbene skiftet
manager i løpet av sesongen som følge
av sammenbrudd i samarbeidet mellom
manageren og deres respektive sportsdirektører
eller tekniske direktører.
Alan Curbishley forlot West Ham i sinne
over innflytelsen til sportsdirektør
Gianluca Nani. Det rant over da direktøren
solgte George McCartney til Sunderland og
Curbishley mente hans jobb ble umulig uten
kontroll over kjøp og salg av spillere. Noe
av det samme skjedde i Newcastle, hvor
forholdet mellom manager Kevin Keegan og
sportsdirektør Dennis Wise ble kaldere og
kaldere og til slutt frøs til is da Wise solgte
James Milner til Aston Villa.
En annen historie
I Tottenham ble sportsdirektør Damien
Comolli satt på porten samtidig med
manager Juande Ramos etter klubbens
svake sesongstart.
Ansettelsen av Harry Redknapp som ny
manager markerte samtidig slutten på
to-sjefssystemet i London-klubben.
– Tida er inne for å gå tilbake til en mer
tradisjonell form for drift av klubben. Vi
trenger ingen sportsdirektør fordi Harry
Redknapp vet alt som er verdt å vite om
transfermarkedet, sier Spurs-formann
Daniel Levy om deres nye modell.
Redknapp var raskt ute med å supplere:
– Formannen g jør avtalene, men jeg plukker
spillerne. Jeg ville aldri la noen andre
kjøpe spillere for meg, understreker Redknapp
til magasinet World Soccer.
Sterke menn
Sir Alex Ferguson i Manchester United
og Arsene Wenger i Arsenal er to andre
eksempler på modellen Tottenham og Redknapp
har gått tilbake til.
Det to lengst sittende og mest suksessrike
managerne i Premier League er også
de mest innflytelsesrike i sine klubber. De
sitter alene på toppen, uten noen sportsdirektører
over seg.
De utøver i praksis den rollen selv og overlater
en god del av dag-til-dag treningen
på feltet til sine assistenter.
Kontinental modell
Historisk ble rollen som teknisk direktør
eller sportsdirektør utviklet på kontinentet
for å sikre kontinuitet, spesielt i klubber
hvor presidenten og styret blir valgt av
fansen, med de jevnlige omveltninger det
medfører.
Tradisjonelt har trenere på kontinentet
kommet og gått, ofte på ett- eller toårs-
kontrakter. Det har vært sportsdirektørens
ansvar å håndtere spillerutvikling,
talentspeiding og rekruttering av nye
trenere.
Da Daniel Levy introduserte denne
modellen i Tottenham var det mer et forsøk
på en annen tilnærming enn jakten på en
spesifikk struktur. Det finnes egentlig heller
ingen typisk kontinental klubbstruktur,
sjøl om den klassiske relasjonen er en trekant
mellom treneren, sportsdirektøren og
presidenten.
Tidligere spillere
Sportsdirektørene er ingen homogen
rase. Akkurat som hver klubb er ulik, så er
direktørene også det. De fleste er tidligere
spillere, men mange har ulik bakgrunn.
I Tyskland, for eksempel, er den klassiske
modellen en teknisk direktør med bred
erfaring fra generelt fotballarbeid, som
akademi-struktur og spillerrekruttering.
Klubbpresidentene jobber ofte mer med
finansielle spørsmål. Klaus Allofs (Werder
Bremen), Andreas Müller (Schalke),
Dietmar Beiersdorfer (Hamburg) og Horst
Heldt (Stuttgart) er alle eksempler på
effektive sportsdirektører i Bundesliga.
Åpenbart fungerer tingene best når
sportsdirektøren og treneren er på samme
bølgelengde, som Allofs og Thomas Schaaf i
Werder Bremen.
– Hovedtreneren har en massiv arbeidsbyrde
rundt laget – trening, forberedelser,
laguttak, kamper, velge spillestil, legge opp
taktikken og håndtere mediakontakten.
Min jobb er å assistere ham på best mulig
måte og sørge for at han er en best mulig
spillerstall, sier Stuttgarts Horst Heldt.
– Jeg ser på min rolle som sentral når
det g jelder kontakt og kommunikasjon.
Jeg er ikke her for å kaste en skygge over
tren-eren, men for å hjelpe og støtte ham
fram til suksess for laget.
Radarpar
Bildet er noenlunde det samme i Nederland,
der direktørene har ansvaret for ungdomsavdelingen,
talentspeidingen og transferaktiviteten.
Målet er å frita treneren fra
flest mulig administrative g jøremål, slik
at han kan ha et sterkt praktisk sportslig
fokus.
Sånn fungerer det mellom Danny Blind og
Marco van Basten i Ajax. De fungerer som
et radarpar, mens bildet ifølge kilder er
helt motsatt i PSV Eindhoven, der teknisk
direktør Stan Valckx og trener Huub Stevens
ikke har noen god kjemi.
I tillegg er rollen som teknisk direktør
eller sportsdirektør i enkelte klubber mer
politisk, og med langt mindre innflytelse.
Dette er særlig i klubber hvor klubbpresi-
denten velges av fansen og ofte søker stor
utøvende makt.
Et eksempel på dette er Inter, hvor
Massimo Moratti trekker i trådene. På
den andre siden av byen, i AC Milan, er Ariedo
Braida sportsdirektør, men visepresident
Adriano Galliani og administrerende
direktør Umberto Gandini spiller en mye
mer sentral rolle i forbindelse med kjøp og
salg av spillere.
Mest makt i småklubbene
I Real Madrid var situasjonen slik at
sportsdirektør Predrag Mijatovic fulgte
ledelsen til tidligere president Ramon Calderon,
selv om han ikke gikk godt sammen
med trener Bernd Schuster. Nå er både
presidenten og treneren ny. I Barcelona er
det dette bånd mellom trener Pep Guardiola
og teknisk direktør Tkixi Beguristain. De
har også innflytelse oppover, men det er
president Joan Laporta og finansdirektør
Ferran Soriano som identifiserer spillere
og forhandler om overganger.
Generelt er det slik at sportsdirektørene
har mest makt i de mindre klubbene. Sevillas
Monchi, Villareals Jose Manuel Llaenza,
Pantaleo Corvino i Fiorentina, Pietro Leonardi
i Udinese og Pierpalo Marino i Napoli er
blant de beste i klassen i så måte.
Utvannet
I Frankrike derimot, er rollen som teknisk
direktør blitt mer utvannet. Klubb-
presid-entene er i økende grad hands on,
og de sterke ”directeurs sportif” fra 70-
og 80-tallet er på sterkt vikende front i
fransk fotball.
Disse direktørene hadde i sin tid utrolig
makt, men ansvaret er nå splittet kraftig
opp, med egne ansvarlige for rerkuttering,
spillerutvikling, kommunikasjon og marked.
Hos mestrene Lyon, er alt arbeid i
transfermarkedet et personlig anliggende
for president Jean-Michel Aulas, i samarbeid
med hans personlige rådgiver Bernard
Lacombe. Remy Garde er teoretisk sett
ansvarlig for rekrutteringen og trener
Claude Puel var lovet større innflytelse i
overgangsspørsmål, men dette er i praksis
bare på papiret.
Paris St. Germain har ingen egen sportsdirektør.
I stedet har de en egen utviklings-
og rekrutteringsavdeling, ledet av Alain
Roche og Eric Pecout, som konsulterer
trener Paul Le Guen og deretter gir råd til
president Charles Villeneuve.
I Marseille betraktes ikke sportsdirektør
Jose Anigo som særlig innflytelsesrik. Han
stiller klart bak president Pape Diouf og
den mektige treneren Eric Gerets.
34 FOTBALLtreneren - nr. 1 - 2009