35685.170 Cover.qxd - The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints

148
Marsh, presidenten for De tolvs quorum. Denne åpenbaringen er nå L&p 112.
Vers 12–34 inneholder instruksjoner som Thomas B. Marsh skulle gi De tolv.
• Les L&p 112:19–22 sammen med klassen. Hvilke løfter ga Herren De tolv
apostler i disse versene?
Forklar at løftet i L&p 112:19 raskt ble oppfylt. Før det var gått åtte måneder,
hadde 2 000 mennesker sluttet seg til Kirken etter disse misjonærenes innsats,
og 26 grener var blitt organisert.
Herren lovet De tolv at han skulle gi dem makt til å åpne nasjoner for forkynnelse
av evangeliet hvis de ville «ydmyke seg for [ham], ... forbli i [hans] ord,
og lytte til [hans] Ånds røst» (L&p 112:21–22). For å vise at Herren fortsetter å
oppfylle dette løftet, kan du godt lese denne historien som president Thomas
S. Monson har fortalt:
«Da jeg i 1968 foretok min første reise til Øst-Tyskland (DDR), var forholdet meget
anspent. Tillit og forståelse eksisterte ikke. Det var ikke opprettet noen diplomatisk
forbindelse. En overskyet og regntung dag reiste jeg til byen Görlitz, som
ligger langt inne i Øst-Tyskland (DDR) ... Jeg var på mitt første møte med de
hellige. Vi kom sammen i en liten og gammel bygning. Mens medlemmene sang
Sions salmer, fylte de bokstavelig talt salen med sin tro og hengivenhet.
Mitt hjerte ble fylt av sorg da det gikk opp for meg at medlemmene ikke hadde
noen patriark, ingen menigheter eller staver – bare grener. De kunne ikke få
templets velsignelser – hverken begavelse eller besegling. De hadde ikke hatt
noe offisielt besøk fra Kirkens hovedkvarter på lang tid. Medlemmene kunne
ikke reise ut av sitt land. Likevel stolte de på Herren av hele sitt hjerte.
Jeg sto på talerstolen, og med tårefylte øyne og en stemme som var halvkvalt av
sinnsbevegelse, ga jeg folket et løfte: ‘Hvis dere vil fortsette å være sanne og tro
mot Guds bud, vil dere få enhver velsignelse som et hvilket som helst medlem
av Kirken i et hvilket som helst annet land nyter godt av.’ Så ble jeg klar over
hva jeg hadde sagt. Den kvelden gikk jeg ned på mine knær og bønnfalt min
himmelske Fader: ‘Fader, jeg er i ditt ærend; dette er din kirke. Jeg har uttalt ord
som ikke kom fra meg, men fra deg og din Sønn. Vil du oppfylle løftet for dette
edle folk.’ Slik endte mitt første besøk i Den tyske demokratiske republikk.»
Åtte år senere oppsendte eldste Monson en innvielsesbønn for landet:
«En søndagsmorgen, 27. april 1975, sto jeg på et klippefremspring mellom byene
Dresden og Meissen, høyt over elven Elben, og oppsendte en bønn for landet
og dets folk. Bønnen fremhevet medlemmenes tro. Den understreket de kjærlige
følelser i mange hjerter fylt av et overveldende ønske om å oppnå templets
velsignelser. Det ble uttalt en bønn om fred. Det ble bedt om Guds hjelp. Jeg
uttalte disse ord: ‘Kjære Fader, la dette bli begynnelsen til en ny dag for
medlemmene av din kirke i dette land.’
Plutselig begynte en klokke i et kirketårn langt nede i dalen å kime, og et skarpt
hanegal brøt morgenstillheten. Begge deler innvarslet begynnelsen på en ny
dag. Selv om øynene mine var lukket, følte jeg varmen fra solens stråler nå frem
til mitt ansikt, mine hender og mine armer. Hvordan kunne dette skje? Et
ustoppelig regn hadde falt hele morgenen.