35685.170 Cover.qxd - The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints

Diskusjon
og anvendelse
Forklar at denne leksjonen omhandler en beretning om lidelse, død og
redning, nemlig historien om Martins og Willies håndkjerrekompanier.
Velg i ydmykhet det stoffet i leksjonen som best dekker klassemedlemmenes
behov. Oppfordre klassens medlemmer til å fortelle om erfaringer i forbindelse
med prinsippene du underviser om.
1. President Brigham Young ledet redningen av Martins og Willies
håndkjerrekompanier.
Vis bildet av Martins håndkjerrekompani. Oppsummer det første avsnittet
under «Pionerer med håndkjerrer» på side 77 i Vår arv. Les så følgende beretning
som president Gordon B. Hinckley har fortalt:
«Vi går tilbake til generalkonferansen i oktober 1856. På lørdagen under den
konferansen ankom Franklin D. Richards og noen få andre til denne dalen. De
hadde reist fra Winter Quarters med sterke oksespann og lette vogner og hadde
gjort unna reisen på kort tid. Bror Richards oppsøkte straks president Young.
Han meldte at det var hundrevis av menn, kvinner og barn spredt langs den
lange ruten ... De var i en fortvilet situasjon. Vinteren hadde kommet tidlig.
Snø og vind hylte over slettene ... Våre folk var sultne, kjerrene og vognene
deres gikk i stykker, oksene døde. Menneskene selv var i ferd med å dø. De ville
alle gå til grunne hvis de ikke ble reddet.
Jeg tror ikke president Young sov den natten. Jeg tror han stadig gjennom
natten så for seg disse fortvilte, frosne, døende menneskene. Neste morgen kom
han til det gamle tabernaklet som sto på denne plassen. Han sa til folket:
‘Jeg vil nå gi dette folk det emne og den tekst som eldstene skal tale over ... Det
er følgende ... Mange av våre brødre og søstre befinner seg ute på slettene med
håndkjerrer, og sannsynligvis er mange nå mer enn tusen kilometer unna, og
de må bli bragt hit. Vi må sende dem hjelp. Teksten lyder: «Bring dem hit.» ...
Dette er min religion. Det er Den hellige ånds rettledning, som jeg besitter. Det
er å redde folket ...
Jeg vil kalle på biskopene i dag. Jeg venter ikke til i morgen, heller ikke til dagen
etter, på 60 gode muldyrspann og 12 eller 15 vogner. Jeg ønsker ikke å sende okser.
Jeg ønsker gode hester og muldyr. De finnes her i dette territoriet, og vi må ha dem.
Også 12 tonn mel og 40 gode kjørekarer i tillegg til dem som fører spannene ...
Jeg sier dere alle at deres tro, religion og bekjennelse av religion aldri vil frelse
en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike
prinsipper som jeg nå belærer dere om. Gå og bring hit de menneskene som nå
befinner seg på slettene.’ (I LeRoy R. Hafen og Ann W. Hafen: Handcarts to Zion
[1960], s.120–21.)
Om ettermiddagen ble mat, sengetøy og klær i store mengder samlet inn av
kvinnene. Neste morgen ble hester skodd og vogner reparert og lastet. Neste
morgen ... dro 16 muldyrspann ut og satte kursen østover. Ved slutten av
oktober var 250 spann på vei for å komme til unnsetning.» (Lys over Norge,
jan. 1997, s. 82–83.)
203