35685.170 Cover.qxd - The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints

2. Gud gir Åndens gaver til beste for sine barn.
• Kan du nevne noen hensikter med Åndens gaver, som åpenbart i L&p 46?
(Bruk opplysningene nedenfor til å drøfte klassens svar eller supplere dem.
Skriv overskriftene på tavlen mens dere drøfter dem.)
Å styrke og velsigne oss individuelt
• Les L&p 46:9 sammen med klassen. På hvilke måter kan Åndens gaver hjelpe
oss individuelt? Hvilke gaver har vært spesielt verdifulle for deg? (Hvis du
ønsker det, kan du be klassen fortelle om erfaringer der deres åndelige gaver
har styrket og velsignet dem.)
Eldste Dallin H. Oaks i De tolvs quorum har sagt at Åndens gaver «kan lede
oss til Gud. De kan skjerme oss mot Satans makt. De kan kompensere for
våre utilstrekkeligheter og rette på våre ufullkommenheter» («Spiritual Gifts»,
Ensign, sep.1986, s. 72).
Å hjelpe oss å tjene andre
Les L&p 46:11–12, 26 sammen med klassen. Les deretter følgende utsagn:
Eldste Orson Pratt i De tolv apostlers quorum sa en gang: «Åndelige gaver fordeles
blant Kirkens medlemmer, etter deres trofasthet, omstendigheter, naturlige
evner, plikter og kall, så medlemmene kan bli riktig undervist, bekreftet, fullkommengjort
og frelst» (Masterful Discourses and Writings of Orson Pratt, red.
N. B. Lundwall [1953], s. 571).
• Hvordan har en bestemt åndelig gave hjulpet deg å tjene andre? Hvordan har
du blitt velsignet ved andres åndelige gaver?
Som en del av denne diskusjonen, kan du ta med denne historien:
Leksjon 15
«Mens vi hadde det travelt med å gjøre klart til en julemiddag, strakte min
tenåringssøster seg spent inn i skapet etter porselenet med sølvkanter. Det
skjønne ... settet var bestemors bryllupsgave til mor og far og ble bare brukt
ved spesielle anledninger. Men da min søster tok noen av de dyrebare tallerkenene
ut av skapet, dunket hun armen sin mot noe, og porselenet gled ut av
hendene hennes. Hennes desperate forsøk på å få tak i tallerkenene igjen var
forgjeves, og braket da porselenet gikk i knas mot gulvet, var like hjerteskjærende
som uttrykket av hjelpeløs skrekk i ansiktet hennes.
Mors hender som holdt på med maten, stoppet midt i luften, og den muntre
praten i den travle familien stoppet, og vi ble stående urørlig i forskrekket stillhet.
Uten å snu seg for å se på skaden gled mor stille ut av rommet. Da ... forsøkte
resten av oss å få opp farten igjen med våre plikter i forbindelse med julen.
Men ikke min søster. Hun sto urørlig, og en stor tåre rant nedover kinnet. Da
enda en tåre falt, fant hun mekanisk frem kosten og brettet og begynte å
sope opp de spredte bitene. Så la hun seg på kne og plukket langsomt opp de
større bitene og la dem forsiktig på støvbrettet.
Etter noen minutter kom mor inn på kjøkkenet igjen og slo armene sine
rundt sin sørgende datter. Min søster begynte å hulke høyt ... Stille trøstet
[mor]: ‘Det er i orden, kjære. Mennesker er viktigere enn gjenstander.’
83