Hele bladet - Fidelity

Musikkomtaler
Glimmer og gråstein
58
– nesten bare godt norsk
"Silver"
Solveig Slettahjell, Slow Motion Quintet
(Curling Legs)
Det skjer åpenbart mye positivt i Norsk Musikkliv for
tiden. I forrige utgave av Fidelity skrev jeg i lyriske vendinger
Susanna Wallumrøds fantastiske stemme. Jeg er
ikke mindre bergtatt av Solveig Slettahjells uttrykksfulle
røst. "Silver" er hennes andre plate og forventningene
var skyhøye. Et bortimot samlet kritikerkorps har
skamrost albumet, og jeg slutter meg til gratulantene.
"Silver" er et godt gjennomarbeidet album,
hvor standardlåter av størrelser som Tom Waits,
Nina Simone, Cole Porter, Henry Mancini m.fl.
fremføres i til dels meget sjelfulle og flotte versjoner.
Aller flottest er i mine ører Waits-låten "Take
it with me" som i Slettahjells versjon er noe av det
fineste jeg har hørt en norsk artist gjøre på lenge. Et
spinkelt arrangement, med et vart og nært og uttrykksfullt
vokalarbeid som virkelig tar tak i de indre rommene
i sjelslivet. Det er musikk fra sjel til sjel, slik
musikk kan være når alt klaffer. Nevnes må også
"Slow Motion Quintet" som består av Mats Eilertsen
(bass), Sjur Miljeteig (trompet), Morten Qvenild
(piano) og Per Oddvar Johansen (trommer). De gjør
en utmerket jobb og tilfører Slettahjell lavmelte
arrangementer som setter hennes vokal i fokus.
Platen er som rolig vann. Den duver frem langsomt
og folder ut den ene musikalske åpenbaringen
etter den andre. Jeg spår at platen blir en
klassiker. Først og fremst fordi den er en musikalsk
innertier – men også fordi produksjonen
og lyden er bra. I sum gjør dette albumet til en høyverdig
opplevelse som virkelig gir valuta for investeringer
i både god lyd og god musikk. Du har dessverre
ikke noe valg – det er bare å kjøpe denne
plata først som sist. Nyt!
"I dur og brott"
Erik Bye og Kongelige Norske Marines
Musikkorps (MM)
I den grad det finnes åndshøvdinger og helter i
norske kulturliv, så er Erik Bye en av dem. Han
er en av de største – og han har gjort mer for
utvikling av norsk kultur enn de fleste av oss er
klar over. Helt fra TV-ens barndom har han vist
oss verden gjennom tv-kamerat, men også
gjennom seg selv og sin egen poesi. De som er
gamle nok husker Erik Bye fra julekveldsprogrammene "Vi går om
bord". Der ble han sjøfolkenes fanebærer – i en tid da Norge fortsatt
var en sjøfartsstormakt med norske skip med norsk mannskap på alle
verdenshav. På sett og vis er det logisk at den aldrende Erik Bye knytter
trådene sammen. På denne plata synger han noen av sine flotteste
sanger, akkompagnert av Marinens musikkorps. Og det fungerer vidunderlig
bra. For det første har Erik Bye fortsatt både trøkk og formidlingsevne,
til tross for at stemmen har fått en smule patina. I motset-
3/2004
av Stein Arne Nistad
nistad@gazette.no
ning til hans forrige utgivelse som musikalsk
sett var en ganske tung og refsende
plate uten mye sprudlende musikalsk
glede i arrangementene (men likevel
fantastisk), så er denne platen en sant
overskuddshorn. Marinens musikkorps
holder som de fleste militære korps veldig
høy kvalitet. På denne platen har en
også greid å få lyden fra blåserekkene og
dynamikken i denne typen musikk
gjennom. Lyden er "live"– med til tider litt
slurvete produksjon av vokal.
Hovedinntrykket er imidlertid meget bra. Det
er morsomt å lytte til og har massevis av
musikalske detaljer. Det aller viktigste er dog
at Erik Bye har dokumentert og spilt inn noen
av de sangene han har skjenket oss – i de
arrangementene mange av dem hadde i
sin originale form. Og Erik Bye er en
poet. Kan et møte med og ved en grav
formidles vakrere enn det Erik Bye gjør i
Anna Lovinda?
Ja sov under liljene, Anna Lovinda
Sov blidt under liljer og løv
En vandrer har blottet sitt hode i kvelden
En tanke har knelt for ditt støv …
"Glimmer"
Sturla og Andreas(2L)
At fela er djevelens instrument og at folkemusikken
og kirka ikke alltid har vært på talefot,
kan jeg i og for seg skjønne. For finnes det
noe mer fandenivoldsk en ei fele, en slått
og en spellemann som gir av alt det han
har av både gode og onde følelser? Da
svinger det bare noe så inni h…. Sett til litt
sprit og noen kniver, og du får en eksplosiv
blanding – med lensmann og bråk og masse
styr og kirker og begravelser og greier.
Allerede i gamle dager var ringen mellom folkemusikk
og kirken sluttet – dog med et litt
negativt fortegn. Nå sluttes den igjen. Det
handler om slåtter og om spillemenn. Albumet
er til og med spilt inn i en kirke – ja du skjønner
hva jeg mener med ringen som er sluttet. Jeg er
en av dem som har hevdet at felemusikk er den
norske ur-rocken. For slik musikk kan svinge, ikke
minst av de magiske rytmene! Sturla Eide Sundli
trakterer fela etter alle kunstens regler. Det unike med denne innspillingen
er at støtteinstrumentet er gitar. Det fungerer svært godt, ikke
minst fordi Andreas Aase bokstavelig talt har godt grep om strengene.
De har også valgt å la tradisjonsmusikken fungere på sine egne premisser,
og gitararrangementene tilfører nye dimensjoner uten å overdøve
grunntonen. Materialet på plata spenner over 150 år fra midten av