Hele bladet - Fidelity

uttrykk for hvor sjokkerende små Dali Menuet mk2 er.
De passer best i rom av den lite basstørste sorten på opptil 15 kvadratmeter
om ikke man ønsker for mye krymping av musikken. Det er
det lille basselementet, en 4,5 tommers Seas av god kvalitet, sammen
med kabinettet som setter begrensningene. Disse tassene går ikke lenger
ned enn til omlag 50-70 Hz, men de gir i rett rom fin punch i bassområdet.
Bassen er saftig og rik, men aldri ullen, overdrevet eller løsrevet
fra resten av musikken.
Effektiviteten er oppgitt til 87,5 dB, og trekker vi fra de vanlige to
påskrytte to dB´ne og fire ohms nominell impedans (forsterkeren må
jobbe hardere), er vi nede på noe som tilsvarer ca. 83 dB.
Lavt, men overhodet ikke noe problem med dagens gode transistorforsterkere
i mellomklassen. Menuet passer altså ikke sammen med små
eller billige forsterkerne. Det gjelder forøvrig alle gode småhøyttalere
med anvendbar utstrekning nedover. Nå som vi har lagt de fleste facts
bak oss kan vi gå over til mine personlige inntrykk av Menuet mk2. De
summeres best opp i tre ord: Homogenitet, homogenitet og homogenitet.
Her henger alle toneområder sammen og behandles på en svært
ensartet måte. Klangen er ganske naturlig, og egenskaper som spredning,
evnen til å oppløse musikken og gjengi dynamikk virker uvanlig
jevnt og diskret fordelt ut over hele frekvensområdet.
Velfungerende kompromiss
De små basselementene til Seas har glimrende mellomtone-egenskaper,
noe man nyter litt ekstra godt av også i dette tilfellet. En fornuftig disponering.
Svikter det på midtbanen hjelper det ikke med all verdens
andre dyder. Stemmer og annen informasjon gjengis på en avslappet,
ren og åpen måte. Jeg påstår ikke at vi her har kommet over verdens
åttende underverk innenfor høyttalere, men Menuet mk2 har en totalklang
og mangel på særheter som får en til å nikke anerkjennende.
Det er mange hi-fi høyttalere som isolert sett kan være ytterst kompetente,
men som blir for sære til at man har noen større følelse av å
komme nærmere virkeligheten. Menuet er kanskje ikke så briljante, men
de har en karakter, eller rettere sagt mangel på karakter, som transporter
lytteren vel så nært den tenkte virkelighet som «flinkisene» klarer.
Disse «barneskoeskene» spiller med fint driv og tæl hvis de forspennes
gode forsterkere, men noen dynamikkmestere blir de vel aldri. Det
strider i mot deres siviliserte og balanserte natur.
Høyttalere generelt, og små høyttalere spesielt, som har påfallende
attakk eller «trøkk» i lyden i visse frekvensavsnitt, skjuler nesten bestandig
et avvik. Mitt råd må være å lytte godt og lenge med mye forskjellig
musikk til slike før du eventuelt legger pengene på bordet.
Jeg likte å jobbe med Dali Menuet mk2. De er gode å høre på, meget
nette og flotte og se på og har ingen feil. Skal det være noe å utsette
må det bli at med 5500 kroner på prislappen, skulle det gjerne vært
enda litt mer gjennomsiktighet og detaljrikdom i diskantområdet. Man
betaler selvsagt ekstra for det flotte kabinettet med flott finer, massive
og avrundede trehjørner på fronten og lakkering, men jeg kan ikke fri
meg fra minnet om de kinesiske høyttalerne til åtte tusen kroner som
jeg skrev om i forrige nummer. De var kanskje ikke så homogene, men
hadde enda flottere kabinett, dypere bass, ekstra ren lyd generelt og en
diskant av virkelig high-end kaliber.
Hjemmekino stinker
Undertegnede er av den konservative oppfatning at det ikke er optimalt
å blande hjemmekino og hi-fi. Det beste er å ha separate anlegg i forskjellige
rom. Kompleksiteten og kompromissene i vanlig hjemmekino
går alt for mye ut over kvaliteten vi ønsker å oppnå med hi-fi.
En slik innsigelse gjelder hovedsaklig elektronikken og den mindre
kritiske måten brukerne tilnærmer seg temaet på. All den omtanke audifilene
legger i kjøp av hi-fi utstyr med færrest og best mulig komponenter
med grove strømforsyninger, og omtanke i plassering av utstyret for
å full akustisk uttelling og minimering av støy og vibrasjoner - er plutselig
ikke så nøye med hjemmekino. Her dreier alt seg tydeligvis om sirkus
og kvantiteter, men for det kritiske øre er det lett å konstatere at kvaliteten
blir deretter.
Nå finnes det muligens kvalitetsmessig høyverdige hjemmekinoan-