View/Open - BORA - Universitetet i Bergen

motsetning til slike postmodernistiske perspektiver. Peirce åpner opp for mulighetene til å
”nå” utover det ideologiske og gir muligheten til å belyse at ”tregheten” i konvensjonelle
virkelighetsforståelser har rot i ontologien.
Selv om Peirces semiotikk altså kan synes å være like atomistisk, fragmentarisk og
dekonstruerende som postmoderne modeller, kan det dermed sies å være forskjeller i de ulike
modellenes betydningsmessige forankringer. Med grunnlag i Peirces tegninndelinger,
tegnenes ulike relasjoner til objektene og deres betydningsmessige forankringer
forståelseskonvensjoner, omfavner Peirces påstand om at alt er tegn relativt vidt. Peirce
mente selv hans semiotikk var en generell teori som skulle kunne omfavne alt (Colapietro,
1989). 19 Han forkastet også i en periode den kantianske ideen om det ”transendente objekt”,
men han skal i ettertid ha hatt noen ikkespråklige erfaringer som gjorde han overbevist om at
det var mulig å erfare den ytre verden (Christiansen,1988).
Oppsummering.
Jeg har her belyst Peirces tegninndelinger, hans fenomenologiske tegnkategorier førsteheten,
annetheten og tredjeheten som tilsier hvor forløste tegnene er i språkets og meningen verden
og jeg har gitt en presentasjon av semiotisk erkjenneslesteori og virkelighetskonstruksjon.
Utfra Peirces teorier skulle tegn, og da også kroppen og ulike kroppsdeler som tegn kunne ha
en multimodalitet og flere kontekstavhengige betydninger. Tegnene skulle kunne mediere
ulike og kontrasterende betydninger kontekstavhengig og utfra flere konvensjoner for
forståelse. Tegnenes mening skulle kunne være habituelle eller tilsynelatende meningsløse, og
endres for eksempel gjennom tid og rom.
Jeg vil i relasjon til dette vise at hvithet som medium (selv om det i prinsippet kunne
mediere hva som helst av mening) ikke er fritt flytende eller at hvithet er tomme tegn med
totalt relativistiske meningsuniverser tilknyttet - men argumentere for at hvitheten har
implisitte og eksplisitte betydninger og at dette aktualiseres kontekstavhengig utfra
konvensjoner. Jeg vil argumentere for hvordan dette kan være vesentlig for hvithetens
betydninger blant mine samtalepartnere. Før jeg gjør dette vil jeg imidlertid antyde hvordan
kroppen generelt og hvithet og svarthet spesielt er blitt tolket som ulike typer tegn.
19
I tillegg til tegninndelingene som jeg har belyst i dette kapitlet, som gir muligheter for 10 ulike typer tegn,
opperete Peirce også med en enda finere tegngradering som innebefatter 66 uike typer tegn (Christiansen, 1988).
35