View/Open - BORA - Universitetet i Bergen

samtalepartnerne var mellom 25 og 50 år, at seks av dem var i faste forhold til svarte menn,
mens tre var ”single” da intervjusamtalene ble foretatt. Nesten samtlige av dem hadde vært i
Afrika en eller flere ganger, enten i forbindelse med besøk av svigerfamilene, på ferier eller i
jobbsammenheng. Nesten alle har også barn med svarte afrikanske fedre, og en del er eller har
vært engasjert i antirasistisk arbeid, i organisasjoner, i jobbsammenheng eller har en personlig
interesse for ”afrikansk eller svart kultur”. Flere av dem er også studenter. Selv om enkelte av
samtalepartnere kjenner til hverandre, og kan sies å løselig omgåes de samme miljøene er det
flere som ikke kjenner hverandre og aldri har møtt hverandre. Jeg er usikker på hvorvidt de
ville oppleve det slik at de hadde mye til felles som hvite, som kvinner, eller som hvite norske
kvinner i parforhold til svarte menn. Jeg har dermed ikke inntrykk av å ha intervjuet kvinner
som opplever seg som en del av et nært og enhetlig felleskap, eller en klart avgrenset
(sub)kultur, men de kan likevel sies å ha enkelte fellestrekk og lignende erfaringer. Disse
betraktningene reiser imidlertid en del metodologiske problemstillinger og jeg vil i det
følgende gi noen videre flere refleksjoner over mitt antropologiske feltarbeid,
samtaleintervjuene og kontekstualiseringen av dem.
Dikotomienes terroriserende klarhet
Hvithetens betydninger analyseres i denne oppgaven hovedsakelig i relasjon til svarthet.
Dette henger sammen med min tidlige forståelse av hva jeg ønsket å studere og mitt empiriske
materiale. Den enkle kontrasteringen mellom svart og hvit vil jeg i første omgang nyansere
noe i dette kapitlet og problematisere videre i oppgaven.
Når vi i dagligtalen snakker om kjønn, rase eller hudfarge bruker vi begreper som
innebærer en stor grad av generalitet og stabilitet. Vi snakker i dagligtalen om at man er mann
eller kvinne, og at man er hvit eller svart. Men dette betyr ikke at vi er det på samme måte,
over alt eller hele tiden. På samme måte som kjønn kan oppleves ikke å være like vesentlig
hele tiden ga også samtalepartnerne uttrykk for at deres opplevelser av svarthet og hvithet
ikke alltid var like relevant. Sosiologen John Hartigan Jr. som blant annet har jobbet med
forståelse av hvithet i fattigere bydeler i Detroit, har gitt utrykk for behovet for å kunne
analysere rase på en slik måte at det ikke påkrever en kontinuerlig eller konstant bevissthet
om rase. Hartigan etterspør derfor analyser som tillater at rase blir ansett som uvesentlig i
enkelte kontekster, og synes å mene at svartheten er tilstede hele tiden men at den kan erfares
enten som signifikant eller ikke (Hartigan i Frankenberg, 1997). Denne vekslende aktualiteten
45