View/Open - BORA - Universitetet i Bergen

oppfatte meg som hvit og fikk mange reaksjoner fra andre som hadde lignende aversjoner
mot å kategoriseres som hvite. Slik jeg ser det nå, er det større faglige og politiske problemer
med ikke å fokusere på hvithet enn å gjøre det. Dette er noe den amerikanske sosiologen Ruth
Frankenberg har vært opptatt av. For det første hevder hun at vår manglende evne til å
fargelegge hvite mennesker gjør at vi fortsetter å anse dem som transparente, fargeløse eller
nøytrale. For det andre, hvis hvithet ikke analyseres fortsetter vi en form for asymmetri som
har preget mange kritiske analyser av raseformasjoner og kulturelle praksiser. Det vil da
fremdeles bare være ”de andre” som er raset eller som ”har” en kultur. Og for det tredje
hevder hun at kritisk oppmerksomhet rundt hvithet kan danne grunnlag for undersøkelser av
andre rasemessige og kulturelle posisjoner (Frankenberg,1997). Ved å belyse hvithet kan,
med andre ord, rase, etnisitet, nasjonalitet, og kjønn framstå klarere.
Kommunikasjonsteoretikerne Thomas Nakayama og Juith Martin har pekt på noen
andre politiske konsekvenser med å tematisere hvithet. De nyere teoretiseringene, som blant
annet markeres av et begrepsskifte fra ”white to whiteness”, har ført til bevegelser bort fra
raseteorier og over til perspektiver som anser og forsøker å forstå hvite menneskers
kontinuerlige dominans. Denne dominansen ser de i sammenheng med historiske og større
internasjonale rasediskurser som har hatt stor materiell og ideologisk påvirkning på måtene vi
lever våre liv på i dag. Disse diskursene har posisjonert oss på måter som gjør at vi ofte uten å
vite det reproduserer hvithet gjennom praksiser, normer, kulturelle perspektiver og
historieforståelser. Nakayama og Martin mener det ikke vil bli enkelt å utfordre disse
praksisene eller å snakke om hvithetens dominans, spesielt for dem som ofte uten å vite om
det har tjent på hvithetens diskurser. 3 Men for å forsøke å gjøre om på hvithetens
institusjonaliserte og reproduserende makt må man ifølge dem først forstå hvordan den virker
(Nakayama & Martin, 1999). Denne oppgeven er et forsøk på å belyse noe av dette.
Jeg har hatt betenkeligheter med å overføre amerikanske diskurser om hvithet til
norske kontekster. Hvithetens betydninger i USA kan for eksempel sies å bære på historiske
rammebetingelser som gjør det å være ”white middle-class” til en ”normal” men i større grad
uttalt og betydningsfull kategori enn ”det å være hvit” i Norge kan sies å være. Et annet
problem har vært at amerikansk litteratur om hvithet innebærer begreper som ikke synes å
3
Jeg har inntrykk av at Nakayama og Martin når de påpeker hvithetens strukturelle fordeler igjen essensialiserer
hvithet, framstiller alle hvite som like hvite, eller alles hvithet som like fordelaktig i en noe ideologisk og
politisert preget forenkling. Andre deler av den litteraturen jeg har lest nyanserer hvitheten i større grad og jeg
vil gi en mer omfattende presentasjon av dette i neste kapitel.
7