View/Open - BORA - Universitetet i Bergen

erfaringer, antar jeg, sjeldent som noe annet enn bindestrek-norske. Hva det er som gjør hvite
mennesker hvite, eller norske mennesker norske, kan dermed synes å henge sammen med
diskursive føringer og forestillinger om hva det er som gjør de andre til noe annet.
Begrepene hvithet og svarthet mener jeg i denne sammenhengen er mer fruktbare
begreper enn ”hvit og svart” fordi de ikke i like stor grad fører biologiske konnotasjoner og
heller refererer til kontinuiteten i og konsekvensene av paksiser, og som jeg vil vise
konvensjonelle koder for tegnlesning, heller enn til faste og gitte essenser.
Deltagende observasjon, feltarbeid og intervjusamtaler.
Det tradisjonelle antropologiske feltarbeidet kan sies lettere å la seg avgrense i tid og rom enn
den type av feltarbeid jeg selv har bedrevet. På en måte kan mitt feltarbeid la seg avgrense
gjennom intervjusamtalene da det hovedsaklig er dette jeg bruker som kilder for mine
analyser. Samtidig opplever jeg denne avgrensningen som problematisk. For det første mener
jeg å trekke på relevante personlige erfaringer fra lenge før jeg tok antropologi grunnfag og de
narrative fortolkningene av disse erfaringene har jeg benyttet meg av i forarbeidet, under
intervjuene og i analysen. Jeg har derfor problemer med å sette klare grenser for når mitt
feltarbeid kan sies å ha begynt. For det andre har jeg samtalet med kvinner som er i en
lignende situasjon som det jeg selv også var og er i som privatperson. Inntil skrivende stund
har jeg stadig hørt kommentarer, overhørt samtaler og observert samhandlinger og hendelser
jeg finner aktuelle og som jeg mer eller mindre bevisst bruker som fortolkende kontekster i
analysene. Jeg har derfor også vanskeligheter med å se avsluttningen på mitt feltarbeid,
tidmessig og geografisk. Utfra dette har jeg opplevd at feltarbeidet og mitt privatliv hele tiden
har vært svært overlappende, og denne formen for deltagende observasjon har medført ønsker
om enkelte metodologiske begrensninger - for min egen del. Jeg har ønsket å kunne omgåes
venner og familie uten følelsen av å gjøre dem til studieobjekter og grunnlag for stadig
nedskrevne refleksjoner, og gjennom hovedsakelig å analysere dialogene fra de eksplisitte
intervjusamtalene har jeg forsøkt å avgrense måtene å være antropolog på i mer eller mindre
materielt produktive, eller aktive former for antropologisk arbeid. Hvorvidt eller i hvor stor
grad jeg da kan sies å ha bedrevet ”skjult feltarbeid” er derfor aktuelt, men ikke unikt for mitt
vedkommende da enhver antropolog som trekker på erfaringer før og etter de satt seg på
”feltflyet” og som omgåes mennesker som kan ha innvirkning på ens arbeide på lignende
måte vil kunne sies å ha gjort det.
49