Last ned - Statens vegvesen

Vedlegg 4 - Dimensjonering av vegoverbygning, nivå1, indeksmetoden
Vedlegg 4
– Dimensjonering av vegoverbygning,
nivå 1, indeksmetoden
V4.1 Indeksmetoden
Indeksmetoden er utgangspunktet for dimensjonering av vegoverbygninger
i Norge. Dimensjonering av overbygning etter indeksmetoden
bygger på en klassifisering av materialene i over- og
underbygningen. Indeksmetoden benyttes både for dimensjoneringsnivå
1 og 2.
V4.2 Undergrunnens bæreevne
De ulike undergrunnstyper er inndelt i 7 bæreevnegrupper, se
figur 510.1. Bæreevnen i teleløsningsperioden er utslagsgivende.
Materialenes telefarlighet har derfor stor betydning.
V4.3 Lastfordelingskoeffisienter
Materialene i overbygningen er gitt lastfordelingskoeffisienter
etter deres relative lastfordelende evne. Som enhetsmateriale
(referanse) er valgt forsterkningslagsgrus med lastfordelingskoeffisient
a = 1,0.
En samlet oversikt over materialtyper og lastfordelingskoeffisienter
er vist i figur 512.1.
V4.4 Indeksverdier
Et lags indeksverdi (ekvivalentverdi) er lagtykkelse multiplisert
med lastfordelingskoeffisient. Indeksverdien gir uttrykk for lagets
lastfordelende evne. 10 cm av et materiale med koeffisient 2,0 vil
ha en indeksverdi på 10 x 2 = 20.
Det settes krav til følgende indekser, se også figur V4.1:
Bærelagsindeks (BI) er summen av ekvivalentverdiene for alle
lag regnet fra vegens overflate og nedover til det første lag i konstruksjonen
med en lastfordelingskoeffisient < 1,25.
Styrkeindeks (SI) er summen av ekvivalentverdiene for alle lag i
vegoverbygningen ned til undergrunnen. Dersom det er vannømfintlige
/ telefarlige lag i eksisterende vegoverbygning skal
disse betraktes som undergrunn og det skal utføres alternative
beregninger av eksisterende styrkeindeks og krav til styrkeindeks
over de enkelte vannømfintlige / telefarlige lag.
Krav til bærelagsindeks, BI k , og styrkeindeks, SI k , finnes av dimensjoneringstabellen
i figur 512.7. Nevnte indekskrav gjelder både
for nyanlegg og ved forsterkning.
V4.5 Beregning av trafikklaster
På vegen vil en normalt ha et vidt spekter av kjøretøy og aksellaster.
Den strukturelle nedbryting av vegene forårsakes i hovedsak
av de tunge kjøretøyene. Indeksmetoden forutsetter at en
tung aksel P (tonn), har en nedbrytende effekt i forhold til en 10
tonns aksel (ekvivalensfaktor E), som er proporsjonal med forholdet
i fjerde potens:
E = (P/10) 4
Betegnes tykkelsene på de enkelte lag i overbygningen for h 1 ,h 2
osv. og tilsvarende lastfordelingskoeffisienter a 1 ,a 2 osv., er den
ekvivalente overbygningstykkelse h e for en flerlagskonstruksjon
lik:
h e = h 1 x a 1 + h 2 x a 2 +....+ h n x a n
Lagtykkelsene h 1 ,h 2 osv. angis normalt i cm, som også gir h e i
cm. Lastfordelingskoeffisientene a 1 ,a 2 osv. er ubenevnt.
Det vil si at en 8 tonns aksel har en nedbrytende effekt på ca. 40
% av en 10 tonns aksel (E 8t = (8/10) 4 = 0,41), eller om en vil: 2,5
passeringer av en 8 tonns aksel har samme nedbrytende effekt
som en 10 tonns aksel.
For dimensjonering av vegoverbygninger med indeksmetoden tar
en utgangspunkt i summen av antall ekvivalente 10 tonn aksellaster
pr. felt i dimensjoneringsperioden. Denne størrelsen (N)
avhenger av følgende faktorer:
• årsdøgntrafikk tunge kjøretøyer
• dimensjoneringsperiode
• trafikkvekst
• tillatt aksellast
• antall kjørefelt
Figur V4.1
Betegnelser som nyttes i indeksmetoden
N kan beregnes ved hjelp av figur 512.6 eller følgende ligning (1):
N = f x ÅDT-T x 365 x ((1,0+0,01 x p) n -1) / (0,01 x p) x C x E (1)
hvor
f = fordelingsfaktor avhengig av antall kjørefelt:
1 felts veg: f = 1,0
2 felts veg: f = 0,5
4 felts veg: f = 0,4
Håndbok 018 Vegbygging - Januar 2005 373