Her hviler - Gravferdsetaten
Her hviler - Gravferdsetaten
Her hviler - Gravferdsetaten
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
178 Emil Stang<br />
1834–1912<br />
Politiker<br />
Emil Stang var sønn av statsminister Frederik Stang (179), og delte hans<br />
politiske ståsted. Allerede i sin første periode på Stortinget var han parlamentarisk<br />
leder for den konservative gruppen, og da denne gruppen senere<br />
ble til partiet Høire, ble han den første formannen i partiets sentralstyre.<br />
Som stortingspresident fremsatte han i 1889 et mistillitsforslag som<br />
felte Johan Sverdrups (1) Venstre-regjering. Denne fellingen bidro til at<br />
parlamentarismen, altså prinsippet om at regjeringen må ha støtte i<br />
Stortinget, festet seg i Norge. Stang tok selv over som statsminister for<br />
det som ble vår første Høyre-regjering.<br />
To år senere måtte han gi plassen for en Venstre-regjering under ledelse<br />
av Johannes Steen (41), men han ble på ny statsminister i 1893. Da ble<br />
han avløst av en samlingsregjering under Francis Hagerup (182).<br />
I årene etter århundreskiftet var Stang assessor (dommer) i Høyesterett.<br />
179 Frederik Stang<br />
1808–1884<br />
Politiker<br />
Juristen Frederik Stang var ordfører i Christiania og satt i regjeringen i<br />
mange år. Sammen med Anton Martin Schweigaard (117) arbeidet han<br />
for å gjennomføre prinsippene om frihandel.<br />
Under riksrettssaken mot Jørgen <strong>Her</strong>man Vogt (186) var Stang Vogts<br />
forsvarer.<br />
Mens Stang var statsråd i indredepartementet fikk han tilnavnet «Løfte-<br />
Stangen» fordi han var så effektiv. I denne perioden ble både jernbaner<br />
og veier kraftig utbygd. Han var likevel en utpreget konservativ mann,<br />
og var blant annet motstander av å bytte ut daler med kroner.<br />
Som statsminister fra 1873 til 1880 var Stang en konsekvent talsmann<br />
for kongens rettigheter. Det var i denne tiden at konflikten med Venstre<br />
bygde seg opp. På grunn av sviktende helse overlot han statsministerstolen<br />
til Christian Selmer (132), som senere ble dømt fra stillingen da konflikten<br />
med Venstre toppet seg.<br />
128