Her hviler - Gravferdsetaten

98 Henrik Arnold Wergeland
1808–1845
Forfatter
13 år gammel fikk Henrik Wergeland sin første fortelling på trykk i
Morgenbladet. Og han fortsatte å skrive, selv om han begynte å studere
teologi og ble engasjert i studentlivet. Hovedsakelig skrev han naturdikt
og kjærlighetsdikt. Mange dikt handler om Stella, et idealbilde han laget
av en pike han var ulykkelig forelsket i.
Wergeland står som et samlingsmerke for den demokratiske og
nasjonale reisning i Norge. Han var sterkt engasjert i samfunnsdebatten
og arbeidet for folkeopplysning, et felles norsk skriftspråk og et humant
fengselsvesen – blant mye annet. Wergeland førte an i 17. mai-feiringen,
og han skrev et nytt dikt til nasjonaldagen hvert år.
Slik var det ofte med Wergeland: Det han var opptatt av, ga seg som
regel utslag i et dikt eller en farse. Han skrev en rekke farser under pseudonymet
Siful Sifadda, i tillegg til flere dramaer og diktsamlinger. Han
skrev eventyrlignende dikt, preget av kraft og liv, der opplevelsen var
viktigere enn form og stil. Han skrev mye om naturen, der han så liv
overalt. Men han skrev også om mennesket, som han hadde en enorm
tro på. Noen av hans mest kjente dikt er «Mig selv» og «Til min
Gyldenlak», som han skrev rett før han døde.
Wergeland ønsket å være en folkelærer. Han skrev lærebøker og startet
folkebibliotek landet rundt. Han kjempet for løsrivelse fra Danmark og
gjorde en viktig innsats for å fornorske skriftspråket. Dikteren laget også
selv nye ord. De fleste slo ikke an, men ordet «husflid» er trolig laget av
ham.
Wergeland engasjerte seg sterkt i kampen for å oppheve forbudet mot
å gi jøder adgang til Norge. Dette ble gjennomført seks år etter hans
tidlige død.
Monumentet på graven hans er reist av takknemlige jøder utenfor
Norge i 1847. Det er et eksempel på nygotisk gravkunst. En liggende
fakkel symboliserer døden, og en bekranset lyre er symbolet for en dikter
som har vunnet en seier. Bysten er utført av Hans Hansen.
85