Her hviler - Gravferdsetaten

183 Envold Falsen
1755–1808
Forfatter og politiker
Envold Falsens første skuespill handler om ulykkelig mann som rives
vekk fra sine plikter av en voldsom lidenskap. Hans eget liv skulle også
bli omtrent slik.
Hele livet var Falsen glødende interessert i teater. Han skrev og oversatte
dramastykker, og deltok ofte selv som både skuespiller og instruktør.
I teateret i hjembyen København fant han også sin første kjærlighet, en
ung enke. Da denne skandalen ble oppdaget, ordnet hans far en stilling
som assessor (dommer) i Christiania. Igjen fant han kjærligheten i teateret,
og giftet seg med skuespilleren Anna Mathiesen. Sammen fikk de sønnen
Christian Magnus Falsen, som skulle bli en av de viktigste eidsvollsmennene.
Envold Falsen ble raskt begeistret for Norge, og gjorde seg bemerket
som en dyktig jurist. Han hadde akkurat rukket å bli utnevnt til overhoffrettsjustitiarius
da en utroskapshistorie ble offentlig kjent, og familien
måtte søke tilflukt i Nord-Norge i mange år.
Da Danmark sluttet seg til Frankrikes side i Napoleons krig mot
England i 1807, ble det vanskelig å administrere Norge fra København.
En midlertidig «regjeringskommisjon» ble da oppnevnt, ledet av prins
Christian August. Envold Falsen var en ledende skikkelse i kommisjonen
fra starten av og til sin død, og det var her han gjorde sin største innsats
for Norge.
Men arbeidspresset og ansvaret ble snart for stort for den følsomme
Falsen. En aften forsvant han og ble borte, etter å ha vært på teater sammen
med sin frue for å feire hennes fødselsdag. Det viste seg at han hadde
druknet seg i Borkehullet – en smal vik som lå der Havnelageret er nå.
Det ble straks proklamert landesorg, og begravelsen hans ble fulgt av
borgere fra alle klasser. Noen likvogn var ikke nødvendig, for kisten
hans ble båret hele veien fra Rådhusgaten og opp til Gamle Aker kirke.
På denne tiden fikk ikke selvmordere lov til å bli begravet i vigslet jord,
men man gjorde et unntak for den populære statsmannen Falsen. Ved
graven tok John Collett (187) avskjed med sin ungdomsvenn med ordene:
«Norges venn, min venn, farvel!»
136