Her hviler - Gravferdsetaten

Monumenter og symboler
For de øvre lag av samfunnet var det lenge vanlig å bli begravet inne i
selve kirkebygget. I 1805, tre år før innvielsen av Vår Frelsers gravlund,
ble dette forbudt.
De nye reglene gjorde at det ble lagt mer vekt på kirkegårdskunsten.
Det er hovedsakelig borgerskapet vi ser spor etter på gravlundene,
ettersom det var først på begynnelsen av 1900-tallet det ble vanlig at alle
hadde gravminner.
Vår Frelsers gravlund er preget av nyklassisismen, som var den
dominerende stilarten i gravlundens første år, og romantikken som tok
over ikke lenge etter. Romantikken har påvirket gravlunden med sine
små skogholt og smale stier. Den mer fornuftspregete nyklassisismen
kommer i større grad til syne på monumentene, særlig de eldste, med
detaljer og symboler fra antikken.
Den stilarten som har mest betydning for hvordan gravlunden ser ut
i dag, er nok imidlertid funksjonalismen, som slo igjennom på 1930-
tallet. Idealet for en kirkegård under funksjonalismen var ubrutte flater
med grønne plener og enkle monumenter.
Monumentene
De liggende gravminnene ble vanlig i middelalderen. Opprinnelig var
dette selve kistelokket som lå jevnt med overflaten. Senere ble det vanlig
å ha en plate rett på bakken eller hvilende på en ramme slik at den ser ut
som en kiste.
Etter reformasjonen på 1500-tallet var de liggende gravplatene det
mest karakteristiske ved kirkegårdene i Norden, men støtter og kors ble
stadig mer alminnelig. Et vakkert kors finnes på graven til Christopher
F. Omsen (94).
I dag er det støttene som er mest vanlig. Interessen for denne typen
gravminne kom på 1830–1840-tallet. Den mest brukte er stelen, en
opprettstående stenplate.
Bautasteiner var spesielt mye brukt ved overgangen til 1900-tallet. De
er uttrykk for nasjonalromantikk og signaliserer nordisk kraft og styrke.
152