Praksissamtalens sårbarhet - Tapir akademisk forlag

FoU i praksis nr. 1 2011
situasjonen hadde låst seg, og dette aspektet ble ikke utdypet når Siri forsøkte
å formidle at Ståle kunne ha oversett det han oppfattet som kritikk og
gått inn i en faglig samtale. Når Ståle ikke evnet å gå inn i alternative samtaler,
kan dette bunne i at det ikke var ryddet rom for en slik fortsettelse i
samtalens innledning. Det var ikke rom for å være lyttende til innspill om
alternative veger (Johnsen-Høines & Alrø, 2010).
Det kan også være andre grunner til at Ståle ikke var parat til det. Han
hadde hatt kort forberedelsestid og kjente seg kanskje ikke vel i undervisningen.
Han opplevde at Siris undervisning innledet til fruktbare faglige
samtaler og kjente seg kanskje ikke tilpass. Han observerte seg gjerne som
lite bevegelig i undervisningen og oppfattet kommentaren om hendene i
lommen som ubehagelig rammende.
Når Siri argumenterte for at det burde vært mulig å utvikle faglige samtaler
om elevers utvikling av matematisk språk, tyder det på at det for henne
var ryddet plass for det. Det kan hende at hennes erfaringer fra de tidligere
samtalene hadde ført til en metabevissthet, som bakgrunn for å se muligheter.
Det tyder på at hun hadde fått tilstrekkelig distanse til praksissituasjonene
og hadde etablert sterkere parathet for faglige samtaler. Gjennom sine
innspill viste hun innsikt i samtalene hun deltok i, noe som også innebærer
innsikt i mulige samtaler. Det er en generell kompetanse. Hun evnet å navigere
etter innspill fra andre og ut fra samtalens utvikling. Hun tok ansvar
gjennom å forsøke å påvirke, og viste at hun hadde oversikt til å ta regi for
å påvirke samtalens utvikling (Alrø & Johnsen-Høines, 2010; Johnsen-
Høines, 2002, s. 186, 206).
Samtale om samtalene
Samtale 1, 2 og 3 handlet om hva som hadde foregått i praksis, og om faglige
tema som ble aktualisert. De handlet også om interaksjonen mellom samtalepartnerne.
Samtalene var i seg selv tema, og deltagerne uttalte eksplisitt
at det ga innsikt på et mer generelt (meta)nivå. Vi iakttok og drøftet hvordan
samtalene utviklet seg, og hvordan vi navigerte i dem (Johnsen-Høines,
2004, 2009). Når det tilspisset seg, ble samtalen et fokus. Ståles drøfting av
at kommentarene han hadde fått, burde kommet fra Pernille, og Siris kommentarer
som bygger opp mot «Jeg forstår deg, jeg forstår at det ikke er lett
for deg nå … men det hadde vært mulig», tydeliggjorde slike refleksjoner.
Pernille rettet seg inn mot hva som er viktig for å realisere mulige samtaler.
Selv i en så turbulent og opphetet samtale var det tydelige ansatser til nye
samtaler som kunne vært fulgt opp. Slik ble det ikke. Det var imidlertid
mulig å forfølge problemstillinger i senere intervju.
Intervjusamtalen med Ståle foregikk tre måneder senere. Beate og Marit
inviterte til å undersøke ettertanker om praksissamtalene i fellesskap. Ståle ble
56