Juristkontakt 8 - 2004
Juristkontakt 8 - 2004
Juristkontakt 8 - 2004
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
har paralleller til den vurdering som følger<br />
av de krav til vurderinger Høyesterett<br />
setter etter veitrafikkloven til «nedsettelse<br />
av kjøreferdigheten».<br />
I påtalepraksis er tommelfingerregelen<br />
at man ikke vurderer tiltale for beruset<br />
føring av skip før alkoholpromillen<br />
overstiger 1,5 (8).<br />
At denne grensen utgjør en terskel i<br />
relasjon til alkoholpåvirkningens betydning<br />
for kjøreferdighetene, er også lagt<br />
til grunn i lovforarbeidene knyttet til<br />
straffutmålingen i promillesaker. Etter<br />
vtrl § 31 er straffen nokså skjematisk inndelt<br />
i fire grupper når det gjelder alkohol.<br />
Dette er 0,2-0,5; 0,5-1,0; 1,0-1,5 og<br />
over 1,5. De første straffegrupper representerer<br />
ikke normalt sett en påvirket<br />
sjåfør; dette er først tilfelle ved de høyere<br />
promiller. Det heter således om gruppen<br />
over 1,5 ‰ (9):<br />
«Det er først ved promiller over 1,5 at risikoen<br />
ved kjøring øker dramatisk. Etter departementets<br />
syn må det her som den alt overveiende<br />
hovedregel fortsatt reageres med ubetinget<br />
fengselsstraff.»<br />
Faredeliktet og risikoen for svekket<br />
kjøreadferd etter narkotikainntaket står<br />
sentralt ved vurderingen av om vilkåret<br />
«påvirket» er oppfylt.<br />
For tankeeksperimentets del er det<br />
derfor ikke unaturlig å si at man før man<br />
kan påvise «påvirkning» i veitrafikklovens<br />
forstand med nedsettelse av kjøreferdigheten,<br />
vil nærme seg et sammenligningsgrunnlag<br />
mot alkohol på nærmere<br />
1,5, og i alle fall ikke nærme seg<br />
under 1,0. Men det vil uansett ikke være<br />
nok for domfellelse på egne ben uten<br />
støttebevis. I praksis har man sett eksempler<br />
gjennom media på personer med<br />
alkoholtilvenning som har hatt promille<br />
opp mot 4,0 uten å fremstå som påvirket.<br />
De fleste ville da vært døde.<br />
Kravet til bevisets styrke<br />
Kravet til påvirkningsgrad må ikke<br />
sammenblandes med kravet til bevisets<br />
styrke. Her gjelder det alminnelige strafferettslige<br />
bevisprinsipp om at enhver<br />
rimelig tvil skal komme den tiltalte til<br />
gode. Det er sjelden tiltalebeslutninger<br />
blir tatt ut med mindre den sakkyndige<br />
utredning fra Folkehelseinstituttet konkluderer<br />
(10) med at «de fleste som har<br />
slikt inntak» enten «med all sannsynlighet<br />
var påvirket» eller at det er «høy grad<br />
av sannsynlighet for påvirkning». Kommer<br />
man ned til grad 3 om at det er<br />
«overveiende sannsynlighet for påvirkning<br />
der de fleste som blir gitt denne<br />
konklusjon vil være påvirket», vil dette<br />
normalt ikke være tilstrekkelig til domfellelse<br />
(11).<br />
På samme måte skal bevisbyrdereglene<br />
benyttes dersom den sakkyndige<br />
uttalelse er klar, men det etter vurdering<br />
av komparentopplysningene som fremgår<br />
ved avhør av vitner på stedet, polititjenestemannens<br />
rapport, legen som tar<br />
klinisk undersøkelse m.v. frembyr rimelig<br />
tvil om faktisk påvirkning. Heller<br />
ikke her er det tilstrekkelig at «de fleste»<br />
vil være påvirket ved tilsvarende narkotikainntak.<br />
Sakkyndige uttalelser<br />
skal ikke avgjøre<br />
En faktor som her er sentral, og som ikke<br />
skal vurderes i den sakkyndige uttalelse<br />
fra Folkehelseinstituttet, er blant annet<br />
den siktedes personlige situasjon og tilvenning/toleranse<br />
til narkotiske stoffer.<br />
Den Rettsmedisinske Kommisjon (12) har<br />
i en kritisk uttalelse fra 2000 (13) uttalt at:<br />
«Som kjent mener ellers kommisjonen at<br />
den rettstoksikologiske sakkyndige i alminnelighet<br />
bør begrense seg til en vurdering med<br />
basis i analyseresultatene, og overlate til domstolen<br />
å foreta en samlet vurdering med utgangspunkt<br />
også i sakens øvrige fakta.»<br />
Dette synet skal senere være fulgt<br />
opp i slike uttalelser, som følgelig inneholder<br />
en generell vurdering av det påviste<br />
narkotikainntak knyttet opp mot<br />
«folk flest». Dette er en endring fra tidligere<br />
praksis der SRI-rapportene til tider<br />
fremsto som en dom med vurderinger<br />
der man trakk inn andre opplysninger<br />
fra saksdokumentene enn de rene analyseresultatene.<br />
Slike vurderinger ble<br />
stanset fordi man da overtok domstolens<br />
rolle, på samme måte som man i sikringssaker<br />
ikke ønsket de rettssakyndiges<br />
vurering av gjentagelsesfare fordi<br />
dette skulle ligge til domstolens skjønn.<br />
Heller ikke i retten skal Folkehelseinstituttets<br />
eventuelle sakkyndige vitne gi en<br />
slik totalvurdering; og dersom det likevel<br />
gjøres, skal konklusjonen i så fall forelegges<br />
DRK før domsavsigelse (14), som<br />
igjen vil vise til den ovenfor nevnte refererte<br />
uttalelse fra 2000 om at slik vurdering<br />
ikke skal gis.<br />
Behovet for slik bevisvurdering fra<br />
domstolens side sto også sentral i den<br />
ovenfor nevnte dom i Rt 2001 s 882:<br />
«Den rettsmedisinske kommisjon ga 20.<br />
november 2000 en uttalelse, der dr. Mørlands<br />
tre erklæringer ble vurdert i sammenheng.<br />
Kommisjonen ga uttrykk for at Mørland hadde<br />
lagt tilfredsstillende premisser for at amfetaminkonsentrasjoner<br />
som de aktuelle «vanligvis<br />
vil ledsages av påvirkning». Kommisjonen<br />
kunne imidlertid ikke se at det var gitt «premisser<br />
som basert på analyseresultatene i tilstrekkelig<br />
grad kan underbygge en slutning om tilnærmet<br />
100% sannsynlighet for påvirkning».<br />
Etter kommisjonens oppfatning burde ikke<br />
blodkonsentrasjonen «tillegges vesentlig vekt<br />
ved bedømmelsen av påvirkningsgrad i enkelttilfeller»<br />
før «man kjenner graden av individuell<br />
variasjon».»<br />
24 <strong>Juristkontakt</strong> 8 • <strong>2004</strong>