Juristkontakt 8 - 2004

More documents

Recommendations

Info

har paralleller til den vurdering som følger av de krav til vurderinger Høyesterett setter etter veitrafikkloven til «nedsettelse av kjøreferdigheten». I påtalepraksis er tommelfingerregelen at man ikke vurderer tiltale for beruset føring av skip før alkoholpromillen overstiger 1,5 (8). At denne grensen utgjør en terskel i relasjon til alkoholpåvirkningens betydning for kjøreferdighetene, er også lagt til grunn i lovforarbeidene knyttet til straffutmålingen i promillesaker. Etter vtrl § 31 er straffen nokså skjematisk inndelt i fire grupper når det gjelder alkohol. Dette er 0,2-0,5; 0,5-1,0; 1,0-1,5 og over 1,5. De første straffegrupper representerer ikke normalt sett en påvirket sjåfør; dette er først tilfelle ved de høyere promiller. Det heter således om gruppen over 1,5 ‰ (9): «Det er først ved promiller over 1,5 at risikoen ved kjøring øker dramatisk. Etter departementets syn må det her som den alt overveiende hovedregel fortsatt reageres med ubetinget fengselsstraff.» Faredeliktet og risikoen for svekket kjøreadferd etter narkotikainntaket står sentralt ved vurderingen av om vilkåret «påvirket» er oppfylt. For tankeeksperimentets del er det derfor ikke unaturlig å si at man før man kan påvise «påvirkning» i veitrafikklovens forstand med nedsettelse av kjøreferdigheten, vil nærme seg et sammenligningsgrunnlag mot alkohol på nærmere 1,5, og i alle fall ikke nærme seg under 1,0. Men det vil uansett ikke være nok for domfellelse på egne ben uten støttebevis. I praksis har man sett eksempler gjennom media på personer med alkoholtilvenning som har hatt promille opp mot 4,0 uten å fremstå som påvirket. De fleste ville da vært døde. Kravet til bevisets styrke Kravet til påvirkningsgrad må ikke sammenblandes med kravet til bevisets styrke. Her gjelder det alminnelige strafferettslige bevisprinsipp om at enhver rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Det er sjelden tiltalebeslutninger blir tatt ut med mindre den sakkyndige utredning fra Folkehelseinstituttet konkluderer (10) med at «de fleste som har slikt inntak» enten «med all sannsynlighet var påvirket» eller at det er «høy grad av sannsynlighet for påvirkning». Kommer man ned til grad 3 om at det er «overveiende sannsynlighet for påvirkning der de fleste som blir gitt denne konklusjon vil være påvirket», vil dette normalt ikke være tilstrekkelig til domfellelse (11). På samme måte skal bevisbyrdereglene benyttes dersom den sakkyndige uttalelse er klar, men det etter vurdering av komparentopplysningene som fremgår ved avhør av vitner på stedet, polititjenestemannens rapport, legen som tar klinisk undersøkelse m.v. frembyr rimelig tvil om faktisk påvirkning. Heller ikke her er det tilstrekkelig at «de fleste» vil være påvirket ved tilsvarende narkotikainntak. Sakkyndige uttalelser skal ikke avgjøre En faktor som her er sentral, og som ikke skal vurderes i den sakkyndige uttalelse fra Folkehelseinstituttet, er blant annet den siktedes personlige situasjon og tilvenning/toleranse til narkotiske stoffer. Den Rettsmedisinske Kommisjon (12) har i en kritisk uttalelse fra 2000 (13) uttalt at: «Som kjent mener ellers kommisjonen at den rettstoksikologiske sakkyndige i alminnelighet bør begrense seg til en vurdering med basis i analyseresultatene, og overlate til domstolen å foreta en samlet vurdering med utgangspunkt også i sakens øvrige fakta.» Dette synet skal senere være fulgt opp i slike uttalelser, som følgelig inneholder en generell vurdering av det påviste narkotikainntak knyttet opp mot «folk flest». Dette er en endring fra tidligere praksis der SRI-rapportene til tider fremsto som en dom med vurderinger der man trakk inn andre opplysninger fra saksdokumentene enn de rene analyseresultatene. Slike vurderinger ble stanset fordi man da overtok domstolens rolle, på samme måte som man i sikringssaker ikke ønsket de rettssakyndiges vurering av gjentagelsesfare fordi dette skulle ligge til domstolens skjønn. Heller ikke i retten skal Folkehelseinstituttets eventuelle sakkyndige vitne gi en slik totalvurdering; og dersom det likevel gjøres, skal konklusjonen i så fall forelegges DRK før domsavsigelse (14), som igjen vil vise til den ovenfor nevnte refererte uttalelse fra 2000 om at slik vurdering ikke skal gis. Behovet for slik bevisvurdering fra domstolens side sto også sentral i den ovenfor nevnte dom i Rt 2001 s 882: «Den rettsmedisinske kommisjon ga 20. november 2000 en uttalelse, der dr. Mørlands tre erklæringer ble vurdert i sammenheng. Kommisjonen ga uttrykk for at Mørland hadde lagt tilfredsstillende premisser for at amfetaminkonsentrasjoner som de aktuelle «vanligvis vil ledsages av påvirkning». Kommisjonen kunne imidlertid ikke se at det var gitt «premisser som basert på analyseresultatene i tilstrekkelig grad kan underbygge en slutning om tilnærmet 100% sannsynlighet for påvirkning». Etter kommisjonens oppfatning burde ikke blodkonsentrasjonen «tillegges vesentlig vekt ved bedømmelsen av påvirkningsgrad i enkelttilfeller» før «man kjenner graden av individuell variasjon».» 24 Juristkontakt 8 • 2004
Toleranse og tilvenning For domstolenes praktiske vurdering av betydningen av tilvenning og toleranse til narkotiske stoffer, har avdelingsingeniørene Tormod Bønes (Kripos) og Sverre Kjeldsen (SRI) i 1982 avgitt en sakkyndig vurdering (15): «Toleranse består i at kroppen vennes til stoffene, slik at for å oppnå den ønskede virkning, må dosene stadig økes. En etablert morfinist kan således måtte innta så store mengder morfin for å oppnå en tilfredsstillende virkning, at en tilsvarende dose ville være dødelig for en ikke-tilvent person. En tidobling av dosen er ikke uvanlig.» Om man således regner med at de fleste som benytter narkotiske stoffer ikke gjør dette for første gang når de fører motorvogn, men har ulik tilvenning over opptil flere år, vil de fleste etter den praktiske og rettslige vurdering som skal foretas av domstolene, ikke være påvirket i veitrafikklovens forstand, selv om de har en narkotisk mengde i kroppen som «for de fleste» tilsier at man var påvirket på en sammenligningsgrad med alkohol som ligger under 1,5 ‰. Særlig gjelder dette når også bevistvilen skal komme den tiltalte til gode. Skal man overhodet bruke domstolenes tid til å vurdere slike saker, må det i alle fall være et minimumskrav at det føres gode bevis i form av klinisk legeundersøkelse og vitneførsel knyttet til kjøringen som gjør at rettens aktører kan føle seg overbevist om at de konkrete kjøreegenskapene var så svekket som følge av narkotikainntaket at man kan regnes som «påvirket». En god begynnelse er at politiet sørger for at rapporten fra tjenestemennene på stedet er så utfyllende og grundig at man kan si noe om kjøreadferden som supplement til de kliniske og analytiske undersøkelser. Dette vil i bedre grad skille de saker som skal påtales, fra de som skal henlegges enn en blott og bar lesning av sakkyndige uttalelser. Forfatteren (f 1967) er advokat (1993) med møterett for Høyesterett (1999) og opptrer ofte som forsvarer i straffesaker. Han har tidligere vært tilknyttet Institutt for Offentlig Rett ved Universitetet i Oslo og foreleser bl.a. på Politihøgskolen og i Advokatforeningen. 1 2 3 4 5 5b 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 Etter strpl § 96 har man ikke automatisk krav på forsvarer i påvirkningssakene. Lovgrunnen er at dette normalt er «enkle» saker. Lovgrunnen slår ikke til i narkotikapåvirkningssakene, men strpl § 100, 2. ledd kan gis anvendelse av domstolene. Det gjøres ikke ofte, og så vel påtalemyndigheten som domstolen bør være oppmerksom på at dette kan være et nødvendig behov. I Rt-2000-1035 er fastslått at dette er to sidestilte alternativer, slik at det ikke kan kreves at en som har over 0,1 mg/l i utåndingsprøven også må ha 0,2 ‰ i blodet. Legen er etter FOR-1984-07-13-1467 pålagt å melde fra til Fylkeslegen dersom helsetilstanden tilsier at pasienten ikke lenger kan føre bil. Hvis rusmiddelet er illegalt, kan forholdet selvsagt uansett straffes etter legemiddellovens § 24 eller straffelovens § 162. Tidligere Statens Rettstoksikologiske Institutt (SRI). Lovbestemmelsen er vedtatt endret ved lovendring 2. juli 2004 som ennå ikke er i kraft. Bestemmelsen er vedtatt fjernet til fordel for en ny bestemmelse i sjølovens §143 som gjør det straffbart å føre skip med over 0,2 ‰. I Ot.prp 59 for 2003-2004 heter det om narkotikapåvirkning til sjøs: «Dersom en person har inntatt et annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol, omfattes han derimot av forbudet dersom han karakteriseres som «påvirket», jf nr. 3. I forhold til slike stoffer er det vanskelig å innføre en fast promillegrense fordi påvirkningsgraden vanligvis er vanskelig å måle. Det samme gjentas senest i Rt 2001 s 44, der en promille på 1,65 ble omdiskutert. Fra tredjevoterende dommer Aaslands votum, som får tilslutning av flertallet i Høyesterett. Med mindre «skipet» er så lite at det omfattes av fritidsbåtloven der det er satt en lovbestemt grense på 0,8 ‰ (LOV-1998-06-26-47 § 33) selv om man ikke er påvirket. Or prp nr 65 1987-88 side 29, 1. spalte. Folkehelseinstituttet opererer med 5 grader for påvirkning fra «liten sannsynlighet» til «med all sannsynlighet», og vil i alle sakkyndige uttalelser gi en av disse konklusjonene. Se Rt 1996 s 763 sammendraget: «Herredsretten hadde ikke anvendt bevisreglene i straffesaker korrekt når domfellelsen var basert på den sakkyndiges konklusjon om at tiltalte med overveiende grad av sannsynlighet var påvirket av hasj under kjøringen.» Samtlige sakkyndige uttalelser som gis til politiet eller retten, skal etter strpl § 147 av den sakkyndige straks oversendes Den Rettsmedisinske Kommisjon, som skal gå gjennom og kvalitetssikre uttalelsen slik at den kan brukes i en straffedomstol. Uttalelse av 18.10.2000 i DRK sak 993624 (Ringerike politidistrikts sak 2918/99). Se strpl § 147, 2. ledd. NOU 1982:25 om narkotikalovbrudd m.v., vedlegg 1 om stoffkunnskap s 59 flg.
Page 1 and 2: MEDLEMSBLAD FOR NORGES JURISTFORBUN
Page 3 and 4: Juristkontakt 8/04 6 26 22 18 Retti
Page 5 and 6: NJ-kommentaren Juristforbundet stak
Page 7 and 8: Er lover og regler bare noe som kan
Page 9 and 10: Utvalg foreslår felles lovgivning
Page 11 and 12: Ryggen fri - Det er etter mitt syn
Page 13 and 14: Tips til redaksjonen sendes på e-p
Page 15 and 16: EU delt i synet på asylleire EU-ko
Page 17 and 18: Ordkrig mellom Russland og nye EU-s
Page 19 and 20: Høyesterett i USA har fastslått a
Page 21 and 22: Thurgood Marshall Federal Judiciary
Page 23: «Ved sin lovanvendelse tar lagmann
Page 27 and 28: Olof Palme (t.v.) og Thorbjörn Fä
Page 29 and 30: Og menn som dukket opp etter midnat
Page 31 and 32: for at disse forholdene ikke «i de
Page 33 and 34: «Selv om det skulle legges til gru
Page 35 and 36: Opptatt av menneskerettigheter? Nå
Page 37 and 38: Mange av møtene vi deltar i, er fo
Page 39 and 40: Møtelederens vanligste tabber •
Page 41 and 42: tid på juridiske problemstillinger
Page 43 and 44: Meninger tar en rekke brukere fra b
Page 45 and 46: Advokatfirmaet Haver & Co. Ans har
Page 47 and 48: Skattedirektoratet Avdeling person
Page 49 and 50: NJ-Forum: Hva er sosiale rettighete
Page 51 and 52: Ny stilling eller adresse? Medlemsn
Page 53 and 54: Av Brit-Toril Lundt btl@jus.no Forh
Page 55 and 56: Jurister Kjellesvig, Marte Sofie, k
Page 57 and 58: Jurister Kosberg, Ola Øvstedal, Un
Page 59 and 60: HVA SKJER? What’s in it for me? -

Juristkontakt 8 - 2004

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?