Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

“Tanken på den evige genkomst gør det historisk stedfundne selv til en masseartikel”,
skriver Benjamin (Centralpark:163). Om du tenker deg selv komme igjen og igjen i
det uendelige, blir du uendelig mange og ikke én. I flertall er du sammenlignbar med
en masseprodusert artikkel. Både hos Walter Benjamin og andre teoretikere som
skriver etter den første verdenskrig, er det som om moderniteten er noe tørt, goldt og
fryktinngytende. 11 Det er som om erfaringene i det moderne ikke er helt virkelige –
eller tvert om, som om gjentagelsen hvis du ikke passer deg vil gjøre deg lik det du
imiterer. 12 På hverdagsplanet er skremmebildet skissert på følgende vis; som
mekaniske nikkedukker tilpasser vi oss teknikken, og “støtes rundt” av rutiner,
samlebånd, og mengdens synkrone bevegelser. Modernitetens “psykiske økonomi” er
preget av det “stadigsamme”, skriver Benjamin (Centralpark:163). 13 Uten mulighet til
å se det nye i det som alltid er seg selv likt, er vi fanget i en moderne og teknologisk
dystopi. På et høyere plan mener Benjamin at det moderne samfunnet ikke er klart for
teknikken, og at den potensielt kan slå om i overskuddsødeleggelse og imperialistisk
krig (KRA:158). Vi har ennå ikke lært oss å beherske “samfunnets elementærkrefter”
(KRA:158) og trenger brudd, redning og kritikk. Et eksempel Benjamin kommer
tilbake til er horen. Hun er en menneskelig vare, omgjort til masseartikkel fordi hun
gang på gang leverer det samme. Likevel er horen, sammen med flanøren, en av
Benjamins frigjøringsfigurer. 14 Begge er figurer som har internalisert storbyens
labyrintiske gatenett, og som kan stanse eller i alle fall utsette og forskyve
modernitetens evige gjentagelse: “Labyrinten er den riktige vej for den der kommer
tids nok til målet. Dette målet er markedet” (Centralpark:167).
Denne oppgavens tema er fotografiets “underliggjøring”, et begrep jeg snart kommer
tilbake til. Dette begrepet stemmer fra de russiske formalistene og deres
modernitetsdiagnose fra 1916, og bunner i et ønske om brudd. Også Benjamin
skisserer mulige brudd: I barnets eller samlerens evne til å se det nye i det som er seg
11
“Kunne man ikke den gang konstatere: folk kom forstummede tilbake fra slagmarken? Ikke rikere,
men fattigere på erfaring der kunne deles med andre” (Erfaring og fattigdom:19). Benjamin beskriver
de som kjempet i første verdenskrig – og som fra 1914-1918 erfarte krigens åpne landskap,
skyttergravene og en ødeleggende teknikk.
12
“Evnen til at erkende ligheder, er jo kun et svagt levn af den gamle tvang til at gøre sig lig med
noget andet og camouflere sig.” Walter Benjamin, Barndom i Berlin omkring år 1900, Rævens Sorte
Bibliotek, København 1992, s. 71, forkortes (BiB).
13
“Vareproduktionens dialektik fungerer på følgende måde: Produktets nyhed får ”[...] en hidtil ukendt
betydning; det stadigt-sig-selv-lig forekommer forståeligt for første gang i masseproduktionen”
(Centralpark:173).
14
“Prostitutionen synes på samme tid at rumme muligheden for at holde det ud i et liv, hvor våre vore
daglige brugsting mere og mere bliver masseartikler” (Centralpark:169).
12