Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

Sjklovskij skriver om språk og kunstgrep innenfor litteraturen, men her vil jeg utvide
underliggjøringen til fotografi, film, lyd eller andre meddelelsesformer. Sjklovskij
ønsker å bryte ut av vanen og gjør dette ved å forlenge og hemme
persepsjonsprosessen ved et konstruert grep: Underliggjøringen. Som
eksempelmateriale bruker Sjklovskij i hovedsak tekster av Tolstoj. I disse tekstene er
underliggjøringen tilstede som et ikke-innforstått blikk på tingene: Det kjente
beskrives som om det er totalt ukjent. Dette skjer gjennom uvante vinklinger og
fortellerstemmer – eller ved å beskrive et fenomen ved hjelp av ord som ikke hører
dette fenomenet til. Hesten får fortelle om eiendomsretten, prylstraffen beskrives uten
eufemistiske ord og vendinger og teateret avkles illusjonen.
Underliggjøringen er en dynamisk og ikke statisk størrelse. For Sjklovskij er språk og
kultur noe som er i konstant forandring. Underliggjøringen konstrueres for å gjøre
inntrykk og ha effekt inn i sin tid (Sjklovskij:14), og grepene som brukes kan dermed
ikke innordnes et statisk, evig system. Underliggjøring er et grep som er konstruert for
å bryte dagligtalens vante rytme:
[...] det dreier seg jo i virkeligheten ikke om en komplisert rytme, men et brudd på rytmen, og til
og med et brudd som en ikke kan forutse. Hvis dette brudd gjøres til kanon, så mister det sin kraft
som vanskeliggjørende middel. (Sjklovskij:25)
Kunstverket er dermed ingen varig størrelse, dets liv går fra “syn” til “gjenkjennelse”,
fra poesi til prosa, fra det konkrete til det allmenne (Sjklovskij:16). Og kunstneren,
som konstruerer denne effekten, må stadig finne nye måter å rykke oss ut av det vante.
Underliggjøringens relevans for Benjamin
Underliggjøringen er en stansning, et brudd på hverdagsrytmen, taktil (følbar) og
dynamisk. En underliggjøring skal, potensielt, gi oss følelsen av å gjøre noe for første
gang – den gir oss et “syn” i motsetning til gjenkjennelsen. Alle disse beskrivelsene
gjør dette til en relevant figur i lesningen av Benjamins tekster. Både Benjamin og de
russiske formalistene ønsker å sprenge seg ut fra vanen, eller det konforme, en stadig
gjenkomst av det samme, som får tingene til å tørke inn og erfaringen til å visne bort.
Fotografiet kan, hos Benjamin, bringe oss ut av vante persepsjonsmønstre og gjennom
en “apparatfri skildring” gjennom kameraet gi et bilde av taktilt og uforskjønnet
nærvær.
20