Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

Denne motsetningen både segmenterer fotografiets realisme og peker på Benjamins
normative føringer for fotografiet: Det skal ikke være “kreativt”, men et “dokument”
som kan avsløre samfunnets politiske og sosiale strukturer.
Auraforfall
Det moderne menneskets blikk er for Benjamin et blikk som knuser og avskreller den
tidligere kultiske “auraen”. Benjamins beskriver hvordan menneskene i storbyene
“nærmer tingene til seg”: Ved å ta til deg reproduksjonen, overvinner du det
enestående ved det tids- og stedsmessige unike i den tidligere kunsten (LF:73,
KRA:136). Aura beskrives som en slags hinne rundt objektene som forteller om
objektets unike varighet på ett sted – som de moderne menneskemassenes blikk
“sønderknuser” (LF:73), “skreller av” (LF:73, KRA:136) eller “gjennomtrenger”
(LF:70). Om de tidligste foto skriver Benjamin: “Det var en aura omkring dem, et
medium, som idet deres blik gennemtrænger det, giver dette blik dets fylde” (LF:70).
Benjamins intensjon er igjen å gi en historisk oversikt over en utvikling som han
mener kan si noe om sin egen tids fotografi: Aura var en kvalitet ved objektet, et slags
materielt “her og nå” som har avleiret seg rundt det gjennom århundrene. I “Om noen
motiver...” beskrives auraen som en rest av de blikkene som har hvilt på objektet:
“[...] det sarte slør som så mange beundreres kjærlighet og andakt har vevd rundt dem
i århundrenes løp [...]” (OM:328). Dette “sløret” av blikk gjennom tiden utgjør en
følelsesmessig og drømmeaktig forbindelse mellom subjekt og objekt gjennom synet.
Men, med tekniske reproduksjonsmidler (som for eksempel foto, film og lydopptak)
fjernes tingens historiske materielle autentisitet. Man kan for eksempel ikke analysere
en bronsestatues materielle patina ut ifra et fotografi (KRA:133). Og et fotografi har i
seg selv ingen materiell patina fordi det nettopp er teknisk reproduserbart. Dermed
fjernes auraen fra kunsten, fordi den potensielt kan reproduseres og spres (via for
eksempel fotografi), og fordi spørsmål om “ekthet” blir meningsløse. Når den
tekniske reproduksjonen rundt 1900 når et visst nivå, begynner den å gjøre andre
kunstverk til sitt objekt, noe som igjen virker tilbake på kunsten (KRA:132). I en
fullendt reproduksjon forsvinner kunstverkets her og nå og tradisjonen rystes i sine
grunnvoller (KRA:134). Men nettopp denne rystelsen, denne “likvideringen af
traditionsværdierne i kulturarven” er “[...] bagsiden af menneskehedens nuværende
30