Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

skjule noe. Å gjøre noe mindre er å gjøre det ubrukelig. Den lille versjonen er på en
måte befridd fra sin tidligere mening: Tingen er både helhetlig og et bruddstykke, på
én og samme tid. Sontag mener fotografiet nettopp er en slik liten verden (Sontag:20).
Fortids fremtid
Stilt overfor fotografiets taktile realisme føler betrakteren seg tvunget til å utspørre
bildet, til å søke navnet på den dér på bildet (LF:65). Et fotografi har makt til å bringe
oss inn i en samtale. Men en samtale om hva? Vi søker etter et brennpunkt i bildet
hvor virkeligheten har etset seg igjennom – et sted hvor det fremtidige i det forgangne
har slått seg ned. Dette kan vi kalle “fortids fremtid”, fortidens fremtidhorisont, som
ikke nødvenigvis er ett med hva som faktisk skjedde. Denne fremtidshorisonten kan vi
i dag finne i tilbakeblikk gjennom bildet, skriver Benjamin (LF:65).
Felles for artiklene “Kunstverket i reproduksjonsalderen” og “Lille fotografihistorie”
er følgende argumentasjon: Fotografiet er taktilt, en operasjon i virkelighetens
cellevev, et teknisk middel for å registrere det “optisk ubevisste”. Fotografiet kan
dermed fungere som spor til erindring, slik bildene av et gjerningssted gir indisier på
hva som har hendt. Hva som kommer ut av denne konstruksjonen er ikke fortid, men
“fortids fremtid”: 57 Altså spor i bildet som leder frem til noe i bildets fremtid som
betrakteren har kjennskap til. Tolkningen konstruerer altså ikke et helhetlig bilde av
fortiden – frittflytende – men gir et kart over forbindelseslinjene mellom betrakterens
nåtid og bildets fortid. Denne måten å tenke på går på tvers av fenomenologiens
tidstenkning, som skiller mellom “fortidig nåtid” og “nåtidig fortidshorisont”. Hva
fortidige mennesker tenkte om fremtiden er forskjellige fra “hvordan det ble” og også
forskjellige fra “nåtidens fortidshorisont”, hva mennesket i nåtiden tenker om
fortiden. Denne differensen hopper Benjamin bukk over ved å innføre et teologisk
element: Det messianske. Dette messianske gjør at vi som mennesker i øyeblikk kan
skytes ut av tidsdimensjonen og få en fornemmelse for helheten. Denne helheten er
som en Zeitraffer eller en “monade”, en enhet hvor alt i tid og rom henger sammen,
men som mer eller mindre tydelige inntrykk, som en film som spilles fort igjennom.
57 Dette er et begrep jeg henter fra Peter Larsen, som igjen spiller på Benjamins “Jetztzeit” – som jeg
kommer tilbake til i kapittel 3.
36