Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

halve, uekte handlinger” (TS:147). Livet selv reagerer med sorg, mener Benjamin –
fordi det er maktesløst overfor en tro det ikke selv bestemmer over. Verden er tom for
transcendent mening, mennesket er et dødelig dyr (TS:85) og bildet Benjamin gir oss
av barokkens livsfølelse er følelsen av å flyte av gårde på en elv, mot et fossefall.
I barokken holder det religiøse mennesket så fast ved denne verden fordi det har følelsen av å bli
drevet mot et fossefall. Det finnes ingen barokk eskatologi. Nettopp derfor finnes det en mekanisme
som dynger sammen alt jordisk og gjør det oppspilt. (TS:67) 75
I mangel av en eskatologi, en lære om hva som kommer etter livet, griper det barokke
mennesket frenetisk etter det dennesidige i en eksaltert og opphopende bevegelse.
Sørgespillet er den kunstarten som viser frem denne bevegelsen tydeligst, mener
Benjamin. “Hvor middelalderen stiller verdenshendelsens skrøpelighet og skapelsens
forgjengelighet til skue som stasjoner på frelsens vei, graver det tyske sørgespillet seg
fullstendig ned i den jordiske tilstands trøstesløshet” (TS:80). Det tyske sørgespillet
fremviser i motsetning til den greske tragedien, historiske personer som er innestengt i
dennesidighet (TS:79). I tragedien triumferer den handlende helten over mytenes
lover: Ved å ofre seg selv avkrefter han gudenes makt samtidig som han innstifter
menneskets historie (TS:111). Helten tier, og gjennom denne tausheten brenner han
broene til Gud og opphøyer seg til subjekt (Benjamin siterer Franz Rosenzweig,
TS:112). I tragedien innser det hedenske mennesket at det er bedre enn sine guder.
Men denne erkjennelsen er språklig utilgjengelig, og mennesket forblir innesperret i
myter. I sørgespillet, derimot, drives den ubesluttsomme suverenen med i historiens
strøm av gjentakelser (TS:13, forordet). Det finnes ingen frelse, kun vold og død.
“Betraktet fra dødens synsvinkel, er livet en produksjon av lik” (TS:232)
Sørgespillene beskriver en ekstrem og maktesløs dennesidighet. Til og med
Suverenen, “det mest opphøyde kreatur” (TS:85), den som figurativt og faktisk burde
hatt mest handlingsrom og kraft, mister evnen til handling. Han vakler i valgene og
fylles av tungsinn. Fyrstens viktigste funksjon er å utelukke unntakstilstanden
(TS:66), men han “[…] viser i den første og beste situasjon at det å ta en beslutning
nesten er umulig for ham” (TS:71). Han bestemmer og ombestemmer seg, med en
“[…] alltid skiftende affektstorms plutselig forgodtbefinnende” (TS:71). Kjennetegn
for sørgespill på syttenhundretallet er at “[…] fremstillingen av affektene blir stadig
75
Metaforen som her brukes kan minne om filosofihistoriens mest kjente metafor for forandring:
Elven. Senere i kapittelet skal jeg gi en lesning av Leibniz’ Monadologi. Her kan det bemerkes at
Leibniz omtaler kroppen som en elv, altså stadig i forandring – men i Leibniz er verden harmonisk og
ordnet av Gud – i Benjamins verden er mennesket alene med den evige forandringen, en gjenkomst av
stadig det samme.
48