Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

disiplin. 16 De tyske intellektuelle betrakter surrealismen litt på avstand, og føler “det
humanistiske frihetsbegreps krise på kroppen” (Surrealismen:160). Her kritiserer
Benjamin surrealistene, blant annet Breton og Apollinaire, for å være for opptatt av
rusens krefter. Ved romantisk å besverge det gåtefulle ved det gåtefulle, eller ved å
løse opp jeg’et i rus, kommer vi ikke lenger, mener Benjamin (Surrealismen:170).
Surrealistene evnet verken å binde opprøret til revolusjonen eller å gi konkrete
beskrivelser av livet etter revolusjonen. Livet består av mer enn Boulevard Bonne-
Nouvelle og le Courbusier-rom, skriver Benjamin, litt spydig. Likefullt mener han det
er surrealismens fortjeneste å ha plukket frem kulten omkring det onde som mer enn
en romantisk l’art pour l’art. I hendene på surrealistene ble det ondes kult et politisk
verktøy som renser luften for velmenende radikal og borgerlig “moralsk
dilettantisme”. I denne kontrasten, mellom de borgerlige radikales hjelpeløse
kompromisser, og surrealistenes grensesprenging, finnes det noe interessant og ennå
upåaktet, skriver Benjamin.
Også “Erfaring og fattigdom” fremviser en uforløst dialektisk spenning mellom
anarkistiske og oppbyggende tendenser. Benjamin siterer Brechts Lesebok for byboer
og utroper et “Slett dine spor!” (Erfaring og fattigdom:23). Den borgerlige nipsete
vanemessigheten skal brytes. Man skal gi plass for dem som beskjeftiger seg med “det
nye” og ved hjelp av latter “overleve” kulturen. Like fullt er han skeptisk til ny
arkitektur, for eksempel glass (som ikke har noen “hemmeligheter” eller “aura” –
Erfaring og fattigdom:22). “Om historiebegrepet” kan derimot leses i mer
hermeneutisk retning, om enn på en radikal måte. Det er de tapendes historie vi skal
leve oss inn i. Ved at det postuleres en fellesmenneskelighet (“Vi har alle vært
ventende på jorden”) garanteres en slags kontinuitet, om ikke kanonisk, så i alle fall
etisk. 17 På den annen side kan denne artikkelen leses som en dynamisk og
undergravende historiefortolkning hvor hver epoke skal konfrontere og gå til angrep
på den konformismen som alltid “er i ferd med” å underlegge seg epoken. Habermas
mener at Benjamin ikke greier å føre sammen en teori om erfaring (av sjokk og profan
illuminasjon) med en teori om praksis. Sontag mener han blir stående, som “The
destructive character” i et veiskille, med alle veier åpne – og altså med en manglende
16
Walter Benjamin, “Surrealismen”, Kunstverket i reproduksjonsalderen, Gyldendal Norsk Forlag,
Oslo 1975.
17
Walter Benjamin, “Om historiebegrepet”, Kulturkritiske essays, Moderne Tænkere, Gyldendal,
København 1998, s. 160 - forkortes (OH).
14