Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

Auraen er altså betinget av sanseiagttagelsens organisation – den er ’et sælsomt væv af rum og tid’
– og hæfter således ikke ved objektet alene, lige så lift som den udelukkende er subjektiv, i det den
dog må have noget at fremtræde ved. (Jørgensen:36)
Benjamins beskrivelse av betrakteren taler for seg: Preget av “sanseløst begjær”
slynger vi oss mot den portretterte, som “røyk uten flamme” (LF:65, Benjamin siterer
et dikt av Stefan George, uten å nevne forfatteren). I et fotografi kan den mest
nøyaktige teknikk gi fremstillingen en nærmest magisk verdi (LF:65).
Til trods for fotografens kunstfærdighed og alt det planmæssige i modellens holdning føler
beskueren sig uimodståeligt tvunget til i et sådant billede at søge det smule tilfælde, det her og nu,
hvormed virkeligheden så at sige har ætset sig igennem billedkarakteren, – til at finde det uanselige
sted hvor det fremtidige i hint for længst forgangne øjebliks væren-sådan helt frem til i dag så
udtryksfuldt har slået sig ned således, at vi kan finde det i tilbageblik (LF:65).
Her sies mye på én gang. For det første at bildet uansett bruk og kunstlethet innehar
en realistisk kraft. Som eksempel vil jeg løfte frem Benjamins bruk av et fotografi av
Kafka som 6åring, oppstilt og utspjåket i et fotoatelier. “Dengang opstod disse
atelierer med deres draperier og palmer, gobeliner og staffelier, som så tvetydigt
vaklede mellem eksekution og repræsentation, mellem torturkammer og tronsal, og
som et tidlig billede af Kafka bringer et rystende vidnesbyrd om” (LF:70). Benjamin
beskriver den lille gutten på følgende måte Han er kledd i et “trangt, nærmest
ydmygende” antrekk, utstyrt med en uforholdmessig stor hatt og omgitt av palmer og
nips i en vinterhage. På tross av det oppstilte er det noe i bildet som hefter
oppmerksomheten: Fotografiet lar Kafkas blikk trenge gjennom bildeflaten for å møte
Benjamins blikk. 54
I “Om noen motiver hos Baudelaire” beskrives aura som noe vi “forlener” objektet
med. Aura er en lesemåte som kommer fra oss, og ikke fra bildet. Det avfotograferte
objektet kan være et ansikt eller en ting – det viktige er at det leses som nærværende
(og fraværende): At det potensielt kan gjengjelde “blikket”. “Å erfare et fenomens
aura betyr å forlene det med evnen til å se tilbake” (OM: 327, norsk overs.). Aura er
her beskrivelsen av en intersubjektiv relasjon mellom menneske og verden, hvor
verden “slår opp øynene”, som er motsatt av mystikerens introspeksjon med lukkede
øyne (Habermas:107).
54
“Modellen vilde sikkert forsvinde i arrangementet, hvis ikke de uendeligt sorgfulde øjne beherskede
dette landskab, som er blevet dem til del” (LF:70). Benjamin beskriver også et bilde av seg selv, “[...]
som salontyroler, jodlende, svingende med hatten [...]” (LF:69) – på det virkelige bildet har Benjamin
ikke hatt – hatten og oppstillingen er skrevet inn for å gi et ekko av hele artikkelens parallellføring
mellom 1800tallet og 1900tallet, og mellom ham selv og Kafka, se Linda Haverty Rugg, (PO:168-169).
Bildet følges opp av Roland Barthes i Det lyse kammers viktigste fotografi: Barthes’ mor i vinterhaven,
også oppkledd og omgitt av palmer.
34