Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

Fotografen skal “avdekke skylden” og peke på “den skyldige”. Det er viktig å
understreke at Benjamins “underliggjøring” og oppvekking av detaljen ikke er
romantiserende. Fotografiet avdekker moderniteten like fragmentert som den er – men
kanskje mer håndterlig i og med (den lille) skildringen? Fotografen skal bruke
teknikken med de begrensningene den har (jmf. sammenligningen mellom fotograf og
pianist) – for å la virkeligheten etse seg igjennom. De politiske føringene er kun
implisitte i “Lille fotografihistorie”, men tydeligere i “Kunstverket i
reproduksjonsalderen”. 65 I Kapittel 3, om essayet “Om historiebegrepet” (1940),
synliggjør at det er de undertryktes versjon Benjamin er ute etter. Historien skal
skrives mothårs, av de undertrykte og for å demme opp mot samfunnets konformitet.
Benjamin viser gjennom sine teorier om fotografiet en tilbakeskuende og radikal
hermeneutikk. Radikal fordi det ikke er tradisjonen, institusjonene eller en bestemt
kanon som bestemmer hvilke bilder som skal tolkes eller hva de “skal” bety. Tvert i
mot er det din og min opplevelse av bildet som er bestemmende. Det er møtet mellom
bildet og betrakterens auratiske uro som er utgangspunktet. Dette møtet er
tilbakeskuende fordi fotografiet skaper et møte mellom “fortids fremtid” og enhver
aktuell nåtid.
Det mekaniske øyet
I en idéhistorisk utpakning og aktualisering av Benjamins tanker om fotografiet kan vi
tillate oss en ekskurs til den russiske filmskaperen DzigaVertovs manifest fra 1923 –
hvor han skriver følgende kjente ord:
Jeg er filmøyet, jeg er et mekanisk øye. Jeg, en maskin, viser deg verden slik bare jeg kan se den.
Jeg er nå og for alltid frigjort fra menneskelig ubevegelighet, jeg er alltid i bevegelse. Jeg nærmer
meg for så å dra meg tilbake fra gjenstandene [... ] Min sti leder til skapelsen av en ny måte å sanse
verden på. 66
Dette kapittelet begynte med å se Benjamin i forhold til Viktor Sjklovskijs begrep om
underliggjøring (“ostranenije”) – og kan avsluttes med en historisk parallell til Vertov,
Sjklovskijs allierte i filmverdenen. Vertov laget blant annet den metabevisste
storbydokumentaren Mannen med filmkameraet fra 1929 hvor han klipper sammen
65 “Men i det øjeblik, hvor ægthedskriteriet ikke længere slår til i kunstproduktionen, har kunstens hele
sociale funktion forvandlet sig. I stedet for dens fundering i ritualet træder dens fundering i en anden
praksis: nemlig dens fundering i politik (KRA:137).
66 Bjørn Sørenssen, Å fange virkeligheten – Dokumentarfilmens århundre, Universitetsforlaget, Oslo
2001, s. 52.
40