Lars Eirik Nordbotn Den frivillige funksjon - en ... - Stjørdal kommune

universalitet dens fulle legitimitet. 142 Gadamers hermeneutikk er tillitsfull og positiv. Denlegger stor autoritet i gjestens utsagn, og oppfordrer til å lete etter mening.Hva og hvem er det som bestemmer prioriteringene som skjer i Vår Frue? Her kan nevnessom et eksempel at tidspunktet for gudstjenesten og ritualet ble flyttet fra kl 1900 til 1830under Torsdagsmessen våren 2005. Jeg oppfattet at argumentasjonen hos gateprestene og defrivillige bygde på et ønske og et håp om at flere gjester skulle delta under selve gudstjenestenved å endre tidspunktet for oppstart. Tidligere når gudstjenesten begynte kl 1900 var de flesteav gjestene for lengst ferdig med måltidet, og hadde forlatt Vår Frue før gudstjenesten startet.Knyttet til gjennomføringen av gudstjenesten i Vår Fru kan en stille seg følgende spørsmål.Hvilke utfordringer fører det jeg vil kalle den gjengse tilnærmingsmåten som de frivillige hari møte med gjestene til? Hva gjorde de frivilliges forståelse av innholdet i jobben med demsom medmennesker i møte med gjestene? Svarene på disse spørsmålene finnes kanskje i defrivilliges syn på gjestene slik det fremkommer i dette materialet. Det handler kort sagt om åse på gjestenes liv i randsonen av samfunnet, ikke som en individuell egenskap, men kanskjeheller som en relasjon mellom mennesker. Samtidig har det gjennom alle intervjuene med defrivillige vært sterkt preget av den helt spesielle formen for sosial praksis som foregår i VårFrue. Jeg klarer ikke helt å få tak i alle deler eller helheten med hensyn til hva den spesiellerammen rundt aktivitetene i Vår Frue innebærer i praksis. Skjer det en sosialisering av defrivillige som påvirker og endrer deres måte å møte gjesten på? Handlingen utspiller seg i VårFrue kirke, som utgjør en helt særegen sosial kontekst rundt dette møte. Den viktigstekunnskapen i møte mellom frivillig og gjest dreier seg muligens om hva som er forventet,påbudt, godtatt og forkastet i denne aktuelle sammenhengen. På den ene siden står den enkle,trofaste og solidariske vandringen på gaten og fellesskapet, samværet i Vår Frue frem somnoe fundamentalt bra. Her forenes ordet og gjerningene. På den andre siden skaper denspesielle nærheten mellom diakonien, menighetsfellesskapet og gudstjenesten i beste falluklare grenser. Gadamer sier at den menneskelige kommunikasjons egentlige virkelighetbestår i at samtalen ikke trumfer gjennom den enes mening på bekostning av den andresmening. 143 I hvor stor grad de gode dialogiske samhandlingene mellom frivillige og gjesterblir påvirket av denne spesielle formen for diakoni blir som sagt uklart for meg. De frivilligeog gjestene møter hverandre med en viss grad av uforberedthet, hvor de sammen er villige tilå møte det uforutsette og ukjente. Både frivillige og gjestene fokuserer på hva som erakseptabel atferd, og har en felles forståelse av det som skjer, og de unngår å lete etter denendelige meningen med det som sies. Partene anerkjenner gjensidig at uenighet fører alle142 Lægreid, Sissel. Skorgen, Torgeir (2001): Hermeneutisk lesebok s. 151143 Lægreid, Sissel. Skorgen, Torgeir (2001): Hermeneutisk lesebok s. 151Side 86 av 113