Parat UiO 100 år - Universitetet i Oslo

Landsforeningen for Universitets-,Høgskole- og ForskningspersonellYrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) ble etablerti 1977 av STAFO og andre partipolitisk uavhengige forbundfor å hevde seg bedre i konkurransen med LO. Dette gasamtidig Fellesrådet mulighet til å realisere ønsket om eteget forbund for universitets- og høgskolesektoren. Ideenvar at dette forbundet skulle inngå som fullverdig medlemi YS-S (Stat). STAFO som med opprettelsen av YS haddemistet status som hovedsammenslutning, ble vraket ogUTF meldte seg ut. Pr. 1. januar 1980 var Landsforeningen,LUHF en realitet.LUHF ble bygget opp rundt regionale grunnorganisasjonermed base på universitetene. Til sammen fire: Oslo,Bergen, Trondheim og Tromsø (Landbrukshøgskolen på Åsfulgte ikke med over fra Fellesrådet).LUHFs forbundskontor delte av økonomiske grunnerkontor med foreningen på Blindern og flyttet først i 1987til egne lokaler i Lakkegata. Kontoret på UiO var i den førsteLUHF tiden altså et nav, ikke bare for UTFs egne medlemmer,men også for landsforbundets. UiO-foreningenvar den største og mest toneangivende avdelingen innenforbundet. Spesielt i de første årene med samlokalisering,og med flere tidligere UTF-ledere i forbundsledelsen,var det nok mange i de øvrige foreningene som mistenktesamrøre. Ifølge Sarnes var det derfor et ønske fra de øvrigeforeningene om å holde forbundet unna LUHF-OSLO.Det var en hard og følelsesladet debatt da flyttesaken blebehandlet på forbundets årsmøte i 1986.Ikke bare for universitetstilsatteI 1983 var styret i UTF bekymret for at foreningens organisasjonvar blitt for uoversiktelig for det vanlige medlem.I 1984 bestod foreningen av totalt 29 lokale stedgrupper,inklusive de på Universitetet. Et utvalg undersøkte sakenog fant at den geografiske spredningen var for stor ogskapte problemer.Det var derfor nødvendig å omorganisere. Stedgruppeneble samlet i fem avdelinger etter sine respektiveorganisasjonsområder (dvs. hvilken motpart/arbeidsgiverde hadde; stat, kommune eller privat). Avdelingene fikkindre selvstyre og medlemmene hadde nå kortere vei oppi systemet og var også samorganisert med dem som dehadde mest til felles med. Organisasjonen ble også justerti 1993 (se tabell s 42)1978–1991 Avdelingsingeniør ved Kjemiskinstitutt Bjørn DalbakkDalbakk ble foreningens første leder da man i hans periodegikk bort fra betegnelsen «formann». Han begyntesom 22-åring som konstruktør på Kjemisk institutt ogmøtte der Amund Helgesen. At Dalbakk ble engasjerti fagforeningsarbeid får vi takke Helgesen for som såpotensialet i ham. Selv sier han at «han ble dratt inni foreningen». I starten som lokal tillitsvalgt og leder forforeningens studieutvalg 1976–78. Dalbakk delte tidenmellom foreningen og instituttet inntil han ble engasjertpå heltid av UTF fra 1. august 1984.Sentrale saker var kampen for å få i stand tilpasningsavtalentil Hovedavtalen av 1980, dannelsen av LUHF ogorganisasjonsendringer i en ekspanderende forening. Delegeringvar nødvendig for å få hjulene til å gå rundt i enforening som da talte rundt 1000 medlemmer. Lederjobbenvar ikke begrenset til tidsrommet 8:00-15:45!I 1991 ble han leder av forbundet (LUHF) fram til 1995da det ble ledig en interessant stilling som avdelingslederved Kjemisk institutt. Han søkte og fikk stillingen. Her fikkBjørn Dalbakk. Fotograf ukjent/Parat UiOhan brukt erfaringer fra begge sine yrkeserfaringer oghan slapp å «ende opp som pensjonert forbundsleder». 99Dalbakk fortsatte å ta oppgaver for foreningen. Sompensjonist er han fortsatt aktiv, blant annet som medlemav redaksjonskomiteen for dette skriftet. Han var ogsåmed i valgkomiteen fram til 2006.41