Når starten er god

veiledning. Schön skiller mellom praktikerensbruksteori og uttrykt teori. Bruksteori er kunnskapog teorier som ligger implisitt, og somkan utledes av praktiske handlinger. Yrkesutøverener kun i noen grad bevisst egen bruksteori,men det interessante er at bruksteorienavdekkes i handlingene, slik at observasjon avhandlinger eller beskrivelser av handlinger kangi bevissthet om både bruksteori og om sammenhengmellom bruksteori og uttrykt teori.Begrepet refleksjon er kritisert for å ha blitt forgenerelt og upresist (Jordell, 2003; Lindgren,2006). Søndenå (2004) bruker begrepet kraftfullrefleksjon. Med dette begrepet tydeliggjørhun forskjellen på refleksjon som handler omå trekke fram tidligere kjente problemløsningsmåter,egne erfaringer (immanens) og refleksjonsom nyskapende og overskridende (transcendens).Søndenå hevder at veiledningen børstrebe etter å skape det hun kaller ”den nødvendigepedagogiske uro”, slik at man gir romfor å skape noe nytt i veiledning, nye forståelsesmåter,nye handlingsalternativer, og atdenne muligheten ligger i en pendling mellomdet kjente og det ukjente. Denne uroen, det åskape undring og nytenkning, kan bidra til kompetansebyggingi veiledningsgruppene. I disseheterogene veiledningsgruppene er det nettoppmøtet med det ukjente, fremmede, deandre forståelsesmåtene som trekkes framsom ressurs.Dialektisk relasjonsteori (Løvlie Schibbye, 2002)viser til sentrale elementer om anerkjennelse.Anerkjennelse er både holdning og væremåte,det er å anerkjenne andre og å oppleve å blianerkjent. Det å utøve anerkjennelse handlerom å ta andres perspektiv, og om å forholdeseg til andre som subjekt. Det å anerkjenneden andre krever at man verdsetter hverandresom subjekt med egne følelser, opplevelser,kunnskap og erfaringer. Aksept av den andresopplevelser og forståelsesmåter blir grunnleggendefor å utøve anerkjennelse. Den andresiden av å ha en anerkjennende holdning oganerkjennende væremåte er at den andre virkeligopplever å bli anerkjent som den hun er.Dette er for oss grunnleggende holdninger ogværemåter i arbeidet med veiledning, som vilegger vekt på i veiledningsopplæringen.Metodisk tilnærminger som reflekterende team(Andersen 1994), bruk av tegninger og rollespillinspirert fra gestalttradisjonen (Tveiten, 1998)og framtidsrettede spørsmål (Gjems, 1995)har preget veiledningsopplæringen i vår region.KompetanseBegrepet kompetanse er dynamisk og handlerom antakelser, forståelse, holdninger, kunnskaperog ferdigheter. Kompetanse kan defineressom det å være kvalifisert til å utføre etarbeid, men sier ingenting om kvaliteten påarbeidet som utføres (Eraut, 1994).Ifølge Rammeplan for allmennlærerutdanningen(2003) skal lærere i barnehage og skole utviklemangfoldig yrkeskompetanse. Rammeplanensgenerelle del gjelder alle lærerutdanningerog angir mål for utvikling av fem ulikekompetanser: faglig, didaktisk, sosial, endringsogutviklingskompetanse og yrkesetisk kompetanse.Rammeplanen understreker at dissekompetansene utfordres i møte med ulikeyrkessituasjoner og framhever at læreren måkunne reflektere over egen kompetanse.Kompetanse er ingen målbar enhet, men noesom hele tiden er i utvikling i møte med krav,forventninger og gitte muligheter i miljøet. Deter blant annet i møte med andres kompetanservi blir bevisst vår egen kompetanse. Påden måten kan vi si at kompetanse kan byggesi fellesskapet, både for individet og forfellesskapet som helhet.Løvlie (2001) problematiserer rammeplanensfem kompetanseområder. Han stiller spørsmålUtdanningsdirektoratet 49