Unikum November 2017

Et forslag
til
endring
av
studenters
drikkevaner
Tekst: Franz Rose Bengtson
Dette er bare et forslag, men man skal jo ikke kimse av forslag.
Forslag har blitt til store ting før, så om vi legger godviljen til kan
vi kanskje se på det som et utkast til en større oppgave. Jeg vet
ikke om noen deler mine visjoner, men jeg ønsker å forandre noe
- noe ved oss som studenter: Det har å gjøre med vår identitet, og
det har å gjøre med alkohol.
Kanskje denne idéen, dette forslaget, faller meg inn nettopp
nå fordi det er søndag og jeg burde ha lest pensum og skrevet
ferdig et innlegg til Unikum. Jeg burde også ha vært i stand til
å gjøre alminnelige menneskeaktiviteter, men det er jeg ikke.
For jeg ligger bare her i senga og føler at jeg nettopp har født
ut innvollene mine etter å ha blitt forgiftet med nervegass. Det
var likedan forrige søndag, og hvorfor denne nådeløse pinselen
på herrens hviledag? Fordi alkohol er det eneste dopet som
autoritetene forærer sitt folk, og fordi alminnelige studenter som
meg selv ikke klarer å besinne sitt bruk av denne djevelens drikk.
Jeg tror ikke at jeg klarer å overbevise noen som helst uten noen
mer saklige argumenter enn min tendens til å bli fordervet etter
en kveld på byen, men jeg kan prøve. For jeg tror ikke jeg er den
eneste som har revurdert egen eksistens tidlig en søndagsmorgen,
og jeg tror ikke jeg er den eneste som avskyr fest og fyll sett
utenfra i edru tilstand. Vi har blitt blinde, vi ser ikke vår egen
diabolske livsstil fordi vi er midt oppi den. Det er oss, studentene,
som er beryktet for rangling og dramatiske scener, ikke bare i
helgene, men også på torsdager! Så la oss starte med oss selv. La
oss ta hverandre i nakkeskinnet. La oss starte på nytt.
Jeg vil ikke forby alkohol, det er ingen tjent med. Det er prøvd
før her til lands, uten hell. Dessuten er jeg ingen tilhenger av
tvang, og så er jeg usannsynlig glad i øl. Problemet mitt er denne
særegne norske måten bruke alkohol på. Vi er klin edru hele
uken, vi kan tenke og filosofere, men når helgen kommer prøver
vi regelrett å ta våre liv ved å drikke av giftbegeret. Hvorfor kan
vi ikke gjøre som danskene? Være litt mer avslappet, kanskje
unne oss en pils til lunsjen, eller ta en samtale over et par kalde
på fredagskvelden? Vi skal jo være samfunnets unge lovende.
Fremtiden selv. Men det eneste vi imponerer med er å på mystisk
vis få stipendet til å dekke husleie, mat, og fire fylladager hver
uke. Vi burde sitte på slitte kaféer, diskutere politikk og filosofi
med en IPA eller til nød rødvin. Ikke stå og skrike og klå på
hverandre i blitzlys til diskotekmusikk, speedet på Sambuca og
koffeindrinker.
Jeg foreslår et studentersamfunn som styrker folks syn på oss.
Et samfunn som baserer seg på det vi studenter egentlig har til
felles: våre ambisjoner. Vi er unge mennesker som ønsker å bli
til noe. Vi kan absorbere akademisk kunnskap og pumpe ut nye
impulser. Vi er friske kreative hjerner og morgendagens håp. La
oss ikke søle det hele bort i hjernedøde drikkeleker og allsang i
Maxitaxier. La diskotekene være til attenåringer og nyskilte. La
oss være siviliserte forbilder for neste generasjon. La oss være
ærefulle etterkommere av den gamle skolen. La oss være flinke
studenter med mange hjerneceller og oppegående lever.
Det må da være bedre for oss studenter, etter lange dager med
tykke pensumbøker, å møtes på hybler og puber for siviliserte
stunder med medstudenter og nye mennesker. Vi kan lades opp
med nye perspektiver og meninger, og så vi kan gå hjem og hvile.
Og vi kan våkne på fredager, på lørdager, og på søndager uten å
føle oss som dehydrerte rosiner med angst.
november 2017 unikum nr 9 23