Patetra #3 - 2017

- Boom! Jeg fikk lov!
Jeg kunne ikke tro det. Etter å ha sendt en melding til Philip, eieren av Dropzone Danmark, for å
spørre om jeg kunne gjøre et HALO hopp – kunne jeg ikke tro hvor heldig jeg var, han sa ja.
( D r o p z o n e D a n m a r k e r e t p r o f e s j o n e l t
f a l l s k j e r m s e n t e r i D a n m a r k . H A LO e r e t
oksygensystem designet til bruk under ekstreme
aktiviteter, som gjør at en kan puste i høyder der
lu en er meget tynn og derfor ha mulighet til å
hoppe fra ekstreme høyder. Red.anm.)
I 2011 fikk jeg en ryggmargsskade etter en
skiulykke og ble lam fra brystet og ned. Jeg følte
virkelig at “nå har du gjort det store, nå er du
virkelig ferdig.” Det å skulle finne en vei tilbake til et
liv jeg syns var godt å leve var veldig tø . Det er ikke
mye en føler en kan mestre den første tiden etter å
ha fått en ryggmargsskade. Salsadansing var helt
klart uaktuelt. Jeg måtte lære alt på nytt, men jeg
kan gledelig rapportere at jeg nå kan gå på
toalettet selv, en liten fun fact for deg der.
Men så!
I januar 2013 så jeg filmen “Dream Lines 4” med
Jokke Sommer, Espen Fadnes og Ludo Woerth og
tenkte “Det er dette jeg har lyst å gjøre!” 4 måneder
senere startet jeg på et AFF kurs for å ta
fallskjermsertifikatet. Og fra det tidspunktet har
det vært en ubeskrivelig reise, en rehabilitering fylt
med adrenalin, spenning og glede. Nå kan jeg
bevege beina mine litt, jeg flyr med wingsuit og
basehopper av og til, og har til nå over 300 hopp.
Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så mye bedre, men
denne sporten har helt klart hjulpet meg mye. Den
gamle meg som alltid hadde lyst å prøve ut nye
ting, var ikke forsvunnet likevel. Så når jeg så
Berzerker Boogie på DZDK (Et årlig arrangement
arrangert av Dropzone Danmark. Red.anm) måtte
jeg prøve det.
På veg ned ble min #danishbasejumper Bo Mogens
født, som ble en liten hit i Danmark. Jeg legger kun
ut bilder på Instagram når jeg er i et veldig godt
humør, så ja dere kan tenke dere at jeg var giret
denne dagen. (Bo Mogens er en parodi på
ekstremsportutøvere. Red.anm.)
Den store dagen
Så var dagen for hoppet kommet og den startet
med orientering av oksygensystemet. Det er det
samme systemet Fred Fugen og Vince Reffet brukte
over Mount Blanc, et genialt lite system. Og jeg må
innrømme jeg følte meg ganske kul når jeg tok det
på. Men så var tiden kommet for krabbe inn i flyet,
og ting ble plutselig litt mer seriøst.
På veien opp begynte jeg å kjenne på en prikkende
følelse i en tann. Mens presset falt ble prikkingen
sterkere og sterkere, og til slutt føltes det ut som
noen banket meg med en hammer. Jeg har aldri
måttet praktisere «mind over matter» sterkere enn
denne dagen, men når jeg flyttet meg nærmere
døra ga heldigvis smerten seg. Tanken på at jeg
kunne ha hypoksi slo meg, men når jeg klarte å
tenke på kald øl og high fives etter landing
bestemte jeg meg for at jeg var ok. (Hypoksi er en
a l v o r l i g t i l s t a n d s o m ko m m e r a v f o r l a v
oksygentilførsel. Red.anm.)
D e n e s t e 2 0 s e k u n d e n e v a r d e b e s t e
skydiving/fallskjerm-sekundene jeg noen gang
har opplevd, men så tok jeg en «barrel roll» og
brillene mine fløy av!!! Øyeblikkelig var det som å
se gjennom fryste briller eller noe, jeg prøvde å
holde meg rolig, myse med øynene og vente til vi
kom lavere. Endelig kunne jeg se igjen og vi, jeg og
Paul-Henry de Baére, hadde noen få sekunder
sammen før vi skilte lag og åpnet fallskjermene
våre. Turen ned ble hakket mer spennende enn hva
jeg hadde beregnet, men det er jo litt av grunnen til
at vi gjør noe sånt er det ikke? Jeg følte ting jeg ikke
hadde følt på 7 år denne dagen, og jeg elsket det!
Jeg er utrolig takknemlig til Dropzone Danmark og
dropzone-folkene som tok imot meg og lot meg
prøve det ukjente.
Jeg håper du vil like videoen fra hoppet og husk;
When life gives you lemons, break out the
tequila! Blue skies everyone!
fourteen
14 14