Patetra #3 - 2017

Camp Spinal H2O | Tekst: Marianne Dybwad | Foto: Kari Kjelskau
Camp Spinal | H2O i Barcelona 3-9. september
deltok 16 deltakere med ryggmargsskade og 20
i n s t r u k t ø r e r , h v o r 8 i n s t r u k t ø r e r v a r
r y g g m a r g s s k a d e o g 1 2 i n s t r u k t ø r e r va r
helsearbeidere som fysioterapeuter, leger,
idrettspedagoger mm. med ansettelsesforhold fra
spinalenheter i Norge og i Europa.
For mange av deltakerne var dette den første reisen
etter skaden, og mange var engstelige for de
praktiske tingene. Hvordan kommer jeg meg til
flyplassen og sjekker inn med all bagasjen jeg
trenger, hvordan foregår sikkerhetskontrollen,
hvordan kommer jeg opp i setet mitt på flyet og
kommer mange til å se på meg? Samtidig som de var
usikre på utfordringer som hvordan hotellrommene
skulle være tilpasset rullestolbrukere, hvordan kle av
og på seg vått badetøy, hvordan reise kollektivt i en
fremmed by. Og mye, mye mer. Camp Spinal | H2O
var lagt opp slik at deltakerne skulle få øve seg på de
overnevnte utfordringene via organiserte aktiviteter
i trygge rammer i og ved vannet.
Og for en uke det ble!
Grenser ble flyttet og nye mål ble nådd hver eneste
dag. Deltakerne lærte fort at det essensielle for
r u l l e s t o l b r u k e r e e r r u l l e s t o l t e k n i k k ,
forflytningsteknikker og styrketrening. Med styrke og
teknikk kunne de forsere utfordringer som trapper,
dørterskler, fortauskanter, ombordstigning på fly og
reise med kollektivtransport.
De lærte at på tross av sine funksjonsnedsettelser
kunne de, med relativt enkle grep, fremdeles delta i
aktiviteter som seiling, dykking, padling mm.
For mange var dette livsendrende. De så at de, på
tross av sin skade, kunne delta i aktivitet sammen
med andre. Det å reise på ferie sammen med familie
eller venner uten helsepersonell eller personlig
assistent var nå en realitet.
I etterkant av Camp Spinal | H2O har vi fått mange
tilbakemeldinger. Her er en av disse:
Det jeg sitter igjen med etter Camp Spinal | H2O er
masse inspirasjon og gode minner, men kanskje
aller viktigst; fornyet tillit til egen kapasitet og
egne evner. Det å få pushet grenser sammen med
andre i samme situasjon er uvurderlig! Det er i
møtet med andre mer erfarne ryggmargsskadde
at jeg har hatt mine største «eureka-øyeblikk» i
tiden etter skaden. Jeg møtte mennesker med
mer alvorlige skader enn jeg har, men som...
16